Loading...

Innhold

    • Sett fokus på seksuell trakassering
    • Ny kritikk mot Brochmann-rapportene
    • Frihavnen som ikke finnes
    • Sprekker i anti-islamismefronten
    • Muslimsk ungdom har bedre psykisk helse
    • Ytre høyre vinner unges hjerter på nette
    • Bygdekvinner frir til innvandrere
    • UDI vil sende ham til byen med flest drepte
    • Deltar mindre i fritidsaktiviteter
    • Minner fra torsk- og tamil-tiden
    • Flyktninghjelp for fiskeindustrien
    • – Vi trenger den gode religionssamtalen
    • Står frem med alle identiteter
    • En gjeng med store planer
    • Kulturformidler gjennom 40 år
    • Politiadvokaten Khan
    • Turisten som ble prest
    • Studentprest for alle, uavhengig av tro
    • Tekster som treffer den norske nerven
    • Kjemper mot kjønnslemlestelse
    • Sagt siden sist

    Sett fokus på seksuell trakassering

    "Jeg visste ikke at norske menn kunne være sånn" Med #Metoo-kampanjen er det blitt satt sterkt fokus på seksuell trakassering i ulike bransjer.

    Majoran Vivekananthan

    Mer enn 500 norske skuespillere, blant dem mange høyprofilerte, signerte et opprop mot trakassering i Aftenposten nylig. 40 av dem deler anonymt historier om jokking, blotting, drøye kommentarer, tafsing, tiltvungne tungekyss, uønskede sengebesøk og misbruk av maktposisjoner. Bransjer som domineres av mannlige ledere, er spesielt utsatt. Det være seg kulturfeltet, næringslivet eller utdanningsfeltet; hvor det er menn med makt, er det også dokumentasjon på seksuelle fornærmelser.

    Mange utsatte

    Annenhver svenske kvinne er blitt utsatt for seksuell trakassering. Det er partnere, kolleger, venner og helt ukjente menn som tar seg til rette på et annet menneskes kropp. Det viser tall fra en undersøkelse den svenske avisen Aftonbladet fikk utført i 2016. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen i Norge er annerledes.

    Det finnes mange ulike typer fornærmelser, alt fra uønsket seksuell oppmerksomhet til overfallsvoldtekt. Tar vi med hele dette spekteret, kan vi regne med at en kvinne har opplevd slike fornærmelser flere ganger i livet.

    For mange menn og kvinner med innvandrerbakgrunn er det et sjokk å se hvor utbredt slik trakassering er i Norge. En innvandrerkvinne uttrykte det nylig slik i sosiale medier: ”Jeg visste ikke at norske menn kunne være sånn.” Vi vet at Norge har kommet mye lengre enn noen asiatiske og afrikanske land når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Derfor er det rimelig å anta at seksuell trakassering er lite utbredt i Norge. For mange i Norge, både innvandrere og etnisk norske er det en overraskelse med #metoo-kampanjen når berørte kvinner åpner opp og får frem historiene.

    Kjenner grensen

    Menn vet tydeligvis hvor grensen går. Skal vi tro en undersøkelse gjennomført av YouGov, er det stor enighet om at blotting, spørsmål om seksuelle tjenester, berøring av kvinners bakdel og det å forsøke å ta bilder nedenfra av kvinner som går i skjørt eller kjole, er galt. Undersøkelsen omfatter 8.490 personer fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Holdningene til seksuell trakassering er på flere områder ganske like i vesteuropeiske land, men ikke når det gjelder grove vitser og stirring på bryster. Mens 67 prosent av finnene mener at det å fortelle seksualiserte vitser er upassende, mener 47 prosent av nordmennene det samme.

    Kjønn fremfor etnisitet

    Flere ganger tidligere har det vært brede debatter om voldtekt og gjerningspersonenes etniske bakgrunn. Fokuset ga et inntrykk av at norske menn ikke krysset grensen i like stor grad som innvandrermenn, noe som forsterket påstanden om overrepresentasjon fra innvandringsfiendtlige krefter i sosiale medier. Men tallene er klare nå som da, innvandrere er ikke overrepresentert i voldtekststatistikken. Ser man på sovevoldtekter og overfallsvoldtekter hver for seg, spiller etnisk bakgrunn en rolle. Men ser man alle voldtekter under ett, er det ingen forskjell. En voldtekt er en voldtekt uansett hvordan og hvor det skjer. En drittsekk er en drittsekk uansett etnisk bakgrunn.● (utrop.no/32571)

     

     

     

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Ny kritikk mot Brochmann-rapportene

    Det først nå det kommer sterk faglig kritikk av ”innvandringsregnskapet” fra forskerhold.

    To ulike fremstillinger av samme regnskapstall. Foto: Firuz Kutal

    Ny kritikk mot Brochmann-rapportene

    Det først nå det kommer sterk faglig kritikk av ”innvandringsregnskapet” fra forskerhold.

    Majoran Vivekananthan

    Da Ap var i regjeringen i perioden 2009 - 2013 med Jens Stoltenberg som partileder var det høyrefløyen i Ap som satt med nøkkelstillinger. Det var i denne perioden Brochmann-utvalget ble nedsatt og det såkalte «innvandringsregnskapet» ble bestilt. Politisk ledelse i det aktuelle departementet tilhørte høyrefløyen i Ap. Og utvalgets leder og medlemmer ble utpekt av statsråden. Og utvalget bestilte nødvendige rapporter og underlagsmateriell fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).

    Utrop har vært kritisk til rapporten fra Brochmann-utvalget og det materialet fra SSB som rapporten tok utgangspunkt i. Derfor gikk Utrop til det skrittet å lage et eget innvandringsregnskap for et enkeltår for å få fram manglene i SSB rapporten. Det er strengt tatt ikke Utrops oppgave, men der andre forskere og forskningsmiljøer tiet, talte Utrop. Og det var nødvendig.

    I 2017 har rapporten fra SSB igjen blitt aktualisert som følge av striden i SSB mellom den avgåtte sjefen Christine Meyer og Finansdepartementet hvor Siv Jensen (FrP) er statsråd. Det er først nå kollegaer i SSB tar til ordet om «innvandringsregnskapet».

    Kritikk mot kollega

    Den mest internasjonalt anerkjente forskeren i SSB, Rolf Aaberge (68), sier til VG at «innvandringsregnskapet» til kollega Erling Holmøy aldri skulle vært godkjent, og at det ikke er forsvarlig å bruke det som grunnlag for politiske beslutninger. Aaberge er sikker på at Holmøys rapport ikke hadde overlevd en internasjonal kvalitetskontroll. Til nå har Aaberge, som har vært ansatt i SSB i 40 år og er den av byråets forskere som er publisert mest internasjonalt, ikke uttalt seg om innvandringsregnskapet.

    Kritikken gjelder ikke bare rapport to, men også den første rapporten til Brochmann.

    Han sier: – Bruken av befolknings

    prognosene er helt avgjørende for resultatet av kostnadsberegningene. Når du skal si noe om hvordan befolkningens størrelse og sammensetning utvikler seg hundre år fram i tid, så må du si noe om utviklingen av dødelighet. Veldig usikkert. Du må si noe om fruktbarhet. Veldig usikkert. Du må si noe om hvor stor innvandringen blir. Veldig usikkert. Og du må si noe om utvandring. Alt dette er svært usikkert. Slik har det alltid vært. Det viser historien. Det er faktisk utfordrende nok å gi en presis beskrivelse av hvordan den historiske befolkningsutviklingen har vært. Derfor er det lite meningsfullt å si noe om hva som skjer hundre år fram i tid.

    Forsinket kritikk

    Det er sterk kritikk den erfarne forskeren fremsetter. Og den burde han kommet med mye tidligere. Vi trenger faglig kritikk av viktige rapporter som denne, og dersom forskere ikke våger å kritisere av frykt for å bli uthengt i miljøet eller bli stemplet vil dette ikke gagne demokratiet.

    I etterkant av Brockmann-utvalgets rapport har både rødgrønn og blåblå-regjering basert en god del politikk på nettopp disse rapportene. Denne rapporten har vært gjenstand for bruk og misbruk både av politikere og enkeltpersoner i kommentarfeltene. For innvandrings kostnad er noe som brukes som et argument for å redusere innvandringen til Norge.

    Aaberge sier til VG at han er meget bekymret for SSBs uavhengighet. Utrop er også av den oppfatning at SSB sin uavhengighet er truet. Slik at det vært en periode. Gjennom konkrete «bestillinger» gjort av utvalg som nedsettes av politikere, utnevnelser av nøkkelpersoner, styret osv, er det grunn til å stille spørsmål ved om SSB indirekte styres av politikere.● (utrop.no/32573)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Frihavnen som ikke finnes

    Norge kan bli et frihavn for unge afghanske menn, mener integreringsministeren. Faktum er at det aldri kommer til å bli det, fordi det har aldri funnes.

    Frihavnen som ikke finnes

    Norge kan bli et frihavn for unge afghanske menn, mener integreringsministeren. Faktum er at det aldri kommer til å bli det, fordi det har aldri funnes.

    AV Claudio Castello

    Regjeringen har i dag forsikret Stortinget om at det er trygt å returnere mennesker med avslag på søknadene til Afghanistan. Det lytter vi til.

    Og med disse ordene ble en debatt, som egentlig aldri fikk lov til å bli en debatt, tilsidesatt. Hovedopposisjonen til Høyre-Frp-regjeringen, Ap og Senterpartiet, kjente sin besøkelsestid og lot de styrende styre i vei.

    Oktoberbarna, afghanske ungdommer som fikk midlertidig opphold i Norge fordi de var barn. Ifølge norske myndigheter kan de sendes tilbake til Kabul når de fyller 18 år, selv om de opprinnelig ikke kommer fra den delen av landet.

    Dette er også basert på observasjoner fra den norske regjeringen, som mener den afghanske hovedstaden er
    trygg nok. Utsendingene har skapt sterke reaksjoner fra stemmer som mener sikkerhetssituasjonen i hele landet er utrygg.

    Norge blir aldri frihavn

    Innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) advarte for noen dager siden på det sterkeste mot å stanse retur av afghanere med avslag til hjemlandet. Hun fryktet mange unge afghanere ville komme til Norge, og at Norge kom til å bli et frihavn for disse.

    Nå har Listhaug fått trumfet gjennom viljen sin. Og det er ikke fordi Norges politiske establishment bet plutselig på frykten hennes. Faktum er at returpolitikken når det gjelder unge afghanere er eldre enn både Listhaugs statsrådspost og lik-og-del-kampanjer på sosiale medier. Vi må huske at det var Arbeiderpartiet, i en rødgrønn regjering, som er hovedarkitekten bak den strenge linjen som Listhaug og Frp utfører med største selvfølge som om den var dens egen. At Ap og Sp ikke bød på noen omkamp om unge afghanske EMAer bør ikke overraske. Enigheten om dette temaet er så stort at også statsministeren mener det ville være ”uklokt å stanse returene”.

    Skulle returene blitt stanset ville dette ikke medført til noe frihavn. Veien fra Kabul til Oslo er lang, og nå lengre enn noensinne. Tyskland og Sverige har oppgitt ”åpne grenser”-politikken. FRONTEX trapper opp. En afghansk EMA kan nå risikere i større å måtte sove i en parkbenk i Athen eller Sofia, enn at han havner på mottak i Finnmark eller Vestlandet.

    Unge enslige afghanske menn som flykter er mindre attraktive enn noengang før. Men så er jo situasjonen i store deler av hjemlandet så desperat at selv
    en parkbenk i Paris er mer attraktiv enn å få en bombe i Kabul rett i fjeset.

    Frihavnen fantes aldri. Kommer aldri til å finnes. Og slik kommer det til å bli.● (utrop.no/32502)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Sprekker i anti-islamismefronten

    Senteret for sekulær integrering (SSI) profilerer seg selv nå som sentrister og kvitter seg med ”fellow travellers” som de ser på som problematiske. Kortsiktig kan det være gunstig, men langsiktig kan trekket vise seg å være ugunstig.

    AV Claudio Castello

    I løpet av de siste dagene har det vært en delvis offentlig skittentøysvask på sosiale medier etter at styreledelsen ved SSI, frontet av Shahram Shayghani og Shakeel Rehman har gått til det eksepsjonelle skrittet med såkalt ”noplatforming” av nettstedene Rights.no, Resett og Document.

    Grunnen til no-platformingen gir de gode begrunnelser for. Rehman som er en av de mest kompromissløse islamkritikere i norsk samfunnsdebatt fremhever ”en dehumaniserende retorikk” mot muslimer som årsak. At de overnevnte aktører går over til hat og konspirasjonsteorier sees på problematisk, og ifølge SSI-ledelsen går dette dårlig sammen med saklig kritikk av religionen islam og dens mest reaksjonære og undertrykkende overtramp. Å gi de overnevnte nettstedene og miljøene rundt disse fripass klæsjer med det man ser på som SSIs humanistiske, sekulære og pro-flerkulturelle profil.

    Slik jeg forstod det startet striden med styrevedtaket hvor no-platformingen ble bestemt. For de i SSI som var imot bestemmelsen virket den som en bestemmelse overfra og nedover og nærmest som en slags ”påtvunget sensur”. For å bøte på dette, og ha en forhåndsklarert kommunikasjonell strategisk linje har SSI-styret gått inn for egen nettplattform, sekulaer.no.

    Rehman selv mener i en avklaring overfor utrop.no at man ikke skal ha ukritisk deling og publisering fra dissesidene, eller publisering av egne minoritetskritiske artikler.

    – Vi kan dele fra dem men da må det være et kritisk blikk hvis de stigmatiserer minoriteter. Det er våre minoritetskritiske artikler vi ikke vil dele hos dem fordi det kan oppfattes som en bekreftelse og forsterkning av fordommer mot hele gruppen. Vi prøver nå å gå mot ekstremisme spesielt og skjerme uskyldige fra å bli satt i bås. Det er slik jeg håper vi blir forstått

    Kontroverser og avklaringer

    En av disse, en av de sterkeste feministiske stemmene i den anti-islamistiske fronten, er samfunnsdebattanten Shurika A. Hansen, har endt opp med å bryte sitt samarbeid med SSI. Hansen har publisert tekster på det alternative nyhetsmediet Resett, et av nettstedene underlagt ”no-platformingen” fra SSI side. Norsk-somalieren sees av mange på som den regressive venstresiden i norsk samfunnsdebatt som svært kontroversiell grunnet det mange ser som ”fraternisering med Frp og ytre høyre”. Hun har uttrykt sympati med innvandringsminister Sylvi Listhaug på et tidspunkt hvor Frp-statsråden sees på av enkelte som reinkarnasjonen av Lucifer. Og igjen hvor de som tar til motmæle kalles for ”naivister og godhetsposører”.

    Hansen og Rehman, som nå ligger på hver sin side av gjerdet etter SSI-vedtaket, har ironisk og paradoksalt nok begge opplevd å bli brunbeiset på samme vis.

    Fra tilskuerplass har jeg hatt sjansen til å følge starten og veksten av grupper som SSI, Ex-Muslims of Norway og andre liknende organisasjoner. Mitt første subjektive inntrykk er at ”no-platformingen” er en slags ideologisk avklaring på ståstedet. Et problem for den anti-islamistiske kampen blant sekulære muslimer, og humanister og ateister med muslimsk bakgrunn er lettheten for hvordan man kan miste definisjonsmakten i debatten som angår dem.

    Anti-islamismen kan lett misbrukes av ytre høyre, slik anti-rasismen kan lett misbrukes av ytre venstre. Shayghani og Rehman har satt ned foten for dette, selv om det også skal være legitimt å diskutere formene for hvordan dette har blitt gjort. ”No-platforming” i seg selv regnes også som kontroversielt, og i er i land som USA gjenstand for harde diskusjoner rundt ytringsfrihetens begrensninger. Her kan man si at SSI har valgt begrensning for å avklare egen posisjon. En sikringsstrategi som er forståelig. Integrering og innvandring har i de siste årene utviklet seg til å bli minefelt av en debatt, med stadige anklager, pekefingre og båssettinger. Hvor debattro er et luksus fremfor en selvfølge.

    Skjedd tidligere

    Liknende ting har skjedd tidligere, og kommer nok sikkert til å skje igjen. Kroneeksempelet skjedde i Storbritannia, i bruddet mellom anti-islamisten Maajid Nawaz (som selv tidligere var islamistisk ekstremist) og eks-høyreekstremisten Tommy Robinson. Begge samarbei
    det i tenketanken Quilliam Foundation, som ideologisk og profilmessig sett står SSI nært. Et samarbeid som rett og slett ble for skjørt grunnet ideologiforskjellene. Bruddet ble kompromissløst og til tider brutalt, men begge ser ut til å ha overlevd det hele. Nawaz fortsetter kampen mot islamismen på egne premisser, mens Robinson har falt i folden til alt right-bevegelsen, og er nå journalist-aktivist i canadisk-baserte The Rebel.

    Avklaringen fungerer godt på kort sikt. Lenge har man lurt på hva en gruppe som SSI egentlig står for. Nå vet man det. Men i en langdryg ideologisk batalje med grupper som regressiv venstre, alt-right og vestlig islamisme så stiller man svekket ved å stå på hver sin kant. Offentlig ordskifte er for tiden så polarisert at man i visse tilfeller er nødt til å inngå kompromisser, avtaler og svelge lite velsmakende kameler. Samfunnsdebatt er blitt sin egen form for realpolitikk.

    Jeg synes personlig at det er trist at fritenkende stemmer, som egentlig er grunnleggende enige om blant annet humanistisk grunnsyn og frihet fra religiøs undertrykking, skal atskilles på denne måten. Når retorikk og ideologi skal føre til så sterk frakturering, og folk ikke lenger kunne føre samme kamp. Konklusjonen er at vi har per dagsdato ikke lenger har en enhetlig antiislamistisk felles front i den norske.● (utrop.no/32428)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Muslimsk ungdom har bedre psykisk helse

    Ungdom med foreldre fra land der islam er den dominerende religionen, har bedre psykisk helse enn annen ikke-vestlig ungdom

    Publisert: 29.12.2007

    Studien viser at norsk ungdom, med foreldre som kommer fra land der islam er dominerende religion, ikke skiller seg fra etnisk norsk ungdom når det gjelder psykiske vansker som angst, depresjon og fungering i hverdagen.

    Studien bruker data fra Folkehelseinstituttets undersøkelse blant ungdom i Oslo. Over 7300 ungdommer i tiende klasse på ungdomsskolen deltok og besvarte spørreskjemaer. Imidlertid ble undersøkelsen gjennomført i 2000 og 2001 - før den 11. september, i følge Dagens Medisin.

     

    Studien, som er utført av Folkehelseinstituttet, viser at forskjellene i psykisk helse følger nasjonalitet og kjønn. ● (utrop.no/14171)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Ytre høyre vinner unges hjerter på nette

    En ny studie viser at de yngste, i den såkalte ”generasjon Y og Z”, i større grad rekrutteres til bevegelser på ytre høyre. Forskere tror utviklingen henger sammen med en ”globalisering” av høyreekstrem ideologi.

    Ung og opprørsk: En støttemarkering for USAs president Donald J. Trump i mars 2017. Slagordet oppfordrer «de elendige», motkandidat Hillary Clintons kallenavn på Trumps velgere under presidentvalgkampen, og «alternativ-høyre», å forene seg. «Frosken Pepe» er et internettmeme og en vitsetegning som blant annet har blitt symbol for «alternative» høyreekstremister og nasjonalist-populister i USA. Foto: Fibonacci Blue

    Ytre høyre vinner unges hjerter på nette

    En ny studie viser at de yngste, i den såkalte ”generasjon Y og Z”, i større grad rekrutteres til bevegelser på ytre høyre. Forskere tror utviklingen henger sammen med en ”globalisering” av høyreekstrem ideologi.

    AV Claudio Castello


    Warning: include(): It is not safe to rely on the system's timezone settings. You are *required* to use the date.timezone setting or the date_default_timezone_set() function. In case you used any of those methods and you are still getting this warning, you most likely misspelled the timezone identifier. We selected the timezone 'UTC' for now, but please set date.timezone to select your timezone. in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309

    Warning: include(/kunder/readmeonline.net/www/d/utrop/subscriber-ad.php): failed to open stream: No such file or directory in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309

    Warning: include(): It is not safe to rely on the system's timezone settings. You are *required* to use the date.timezone setting or the date_default_timezone_set() function. In case you used any of those methods and you are still getting this warning, you most likely misspelled the timezone identifier. We selected the timezone 'UTC' for now, but please set date.timezone to select your timezone. in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309

    Warning: include(): Failed opening '/kunder/readmeonline.net/www/d/utrop/subscriber-ad.php' for inclusion (include_path='.:/usr/share/pear:/usr/share/php') in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309
    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Bygdekvinner frir til innvandrere

    Innvandrere blir bedre og raskere integrert i bygdene enn i storbyer. Derfor vil Norges Bygdekvinnelag informere og inspirere sine medlemmer til inkluderingsarbeid i bygdene.

    Bygdekvinnene og minoritetskvinnene møtes for å lage mat. Foto: Solveig Brøste Sletta

    Bygdekvinner frir til innvandrere

    Innvandrere blir bedre og raskere integrert i bygdene enn i storbyer. Derfor vil Norges Bygdekvinnelag informere og inspirere sine medlemmer til inkluderingsarbeid i bygdene.

    Av Lucy-Emilie Andersen

    Tidligere i høst inviterte Norges Bygdekvinnelag sine medlemmer til sitt tradisjonelle Inspirasjonsseminar i Bergen, der temaet var mangfold, integrering og inkludering.

    Arrangementet introduserte de rundt 200 oppmøtte av organisasjonens medlemmer til sitt nye inkluderingsprosjekt ”KvinnerUT”.

    Formålet med prosjektet er ifølge prosjektleder Sosan Asgari Mollestad ”å etablere møteplasser og kvinnenettverk som styrker minoritetskvinner og tilflytteres deltagelse i lokalsamfunnet, som på samme tid hever integreringskompetansen til bygdefolket”.

    – Inspirasjonsseminaret bestod hovedsakelig av innlegg fra flere foredragsholdere. Åsne Seierstad snakket om sin bok ”To søstre” som tar for seg radikaliseringen av unge muslimer, den norsk-somaliske forfatteren Amal Aden diskuterte integrering og unge innvandrerkvinners perspektiv, og mitt innlegg som fokuserte på temaet inkludering og betydningen for et mangfoldig og trygt samfunn, sier hun til Utrop.

    Inspirasjonsseminaret er et av flere liknende tiltak fra Norges Bygdekvinnelag med den hensikt å informere og å inspirere sine medlemmer til inkluderingsarbeid i sammenheng med det nye prosjektet.

    Mollestad forteller at bakgrunnen for Bygdekvinnelagets initiativ til inkluderingsprosjektet er utviklingen med sterkere arbeidsinnvandring de siste årene, samt det økte antallet flyktninger og asylsøkere som søker opphold og beskyttelse i Norge.

    – Utviklingen merkes i kommunene og spesielt i Distrikts-Norge, noe organisasjonen mener er med på å styrke behovet for slike inkluderings- og integreringstiltak i Bygde-Norge.

    «Antallet flyktninger har økt, og det har styrket behovet for inkluderings- og integreringstiltak i Bygde-Norge.»

    Integrering enklere på bygda
    I en undersøkelse fra Norsk senter for bygdeforskning som ble publisert i fjor, kom det frem at bygdefolk er mest  positive til integrering til tross for at skepsisen til innvandring på generelt nivå har økt som følge av flyktningstrømmen som startet opp for alvor høsten 2015. En rapport fra Distriktssenteret viser også at de som har mer kontakt med innvandrere, ofte har mer positive holdninger til innvandring, og konkluderte med at integreringsprosessen generelt sett er lettere på bygda enn i byene og de store tettstedene.

    Til tross for at det er mye variasjon mellom de ulike distrikts-kommunenes tilrettelegging av tjenestetilbud som har som formål å inkludere innvandrere i det norske arbeids- og samfunnsliv, er det altså generelt sett enklere for de små kommunene å få folk ut i arbeid.

     

    Inkluderingsprosjektet byr på hyggelige arrangementer for Grytten Bygdekvinnelag Foto: Solveig Brøste Sletta

    Sosan Asgari Mollestad holdt foredrag om inkludering. Foto: Helle Cecilie Berger

    Amal Aden svarer på spørsmål fra interesserte bygdekvinner. Foto: Helle Cecilie Berger

    Dette kom blant annet frem i en forskningsrapport utgitt av SSB i 2009, der de konkluderer med at sysselsettingen av innvandrere fra ”ikke-vestlige land” i små eller lite sentrale kommuner er høyere enn den i byene og mer sentrale områder. Dette gjelder spesielt kommuner der det er få innvandrere.

    Mulige årsaker til dette er at mindre kommuner med færre innvandrere kan tilby tettere oppfølging, samtidig som det er lettere å bli kjent i lokalsamfunnet samt å orientere seg i arbeidsmarkedet. Selve sammensetningen av innvandrere – som dikteres av faktorer som utdanningsnivå, innvandringsgrunn, botid og yrkeserfaring – kan også være forskjellig mellom bygd og by.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Det har kommet mange flyktninger til Norge de siste årene. Mange bor på landet. Derfor har Norges Bygdekvinnelag laget et prosjekt for innvandrerkvinner. Bygdekvinnelaget er en organisasjon som tar vare tradisjoner.
    • – Vi vil at flere innvandrere og flyktninger skal bli kjent med folk der de bor. Vi vil at kvinnene skal gjøre noe sammen. Det beste er å gjøre noe sammen, ikke bare ha arrangementer med masse informasjon.
    • Det sier Sosan Asgari Mollestad. Hun er prosjektleder for inkluderingsprosjektet til Bygdekvinnelaget. Nå håper hun å få enda flere lokallag med i prosjektet.

     

    Et rikt aktivitetstilbud
    Norges Bygdekvinnelag har i en årrekke tilbudt en rekke aktiviteter som de nå håper å koble til sitt inkluderingsarbeid.

    Disse aktivitetene inkluderer:

    • Turer i skog og mark
    • Sanking av naturens goder, som bær,           sopp og andre brukbare vekster
    • Håndarbeid
    • Matkultur og tradisjon, herunder matlaging, sylting, tørking og lagring av matvarer
    • Kunst og håndverk
    • Dyrking av jord og høsting
    • Sosiale arrangementer, kulturarrangementer, temakvelder og deltagelse i markeder
    • Flere fellesaktiviteter først og fremst rettet mot kvinner og deretter familien

    – Lagene som er med på prosjektet, er selv ansvarlig for valg av aktiviteter, samt den påfølgende planleggingen og gjennomføringen, noe som igjen baserer seg på den enkeltes lags muligheter og forutsetninger, forklarer Mollestad.

    Inkluderingsarbeidet i KvinnerUT innebærer at lokallagene selv tar kontakt med minoritetskvinnene i sin bygd. Deretter inviteres de til å bli kjent med laget og deres aktiviteter og tilbud.

    – Formålet er å informere om hvor viktig det er å engasjere seg i lokallivet gjennom frivillig arbeid, og dens betydningen for trivsel, tilhørighet og trygghet.

    ”Vi ser på et slik engasjement og slike aktiviteter som et sterkt forebyggende tiltak mot «utenforskap», og et vesentlig tiltak for å skape tilhørighet og «fellesskap»,” sier Mollestad.

    Inkludering på grasrota
    Et av lokallagene som allerede er godt i gang med KvinnerUT-prosjektet, er Grytten Bygdekvinnelag i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Leder for lokallaget Solveig Brøste Sletta forteller til utrop.no at de allerede i 2016 begynte å satse på arrangementer knyttet til integrering, og at de så langt har utført tre arrangementer under KvinnerUT-initiativet.

    – Arrangementene har inkludert en hagevandring på et gårdsbruk, der de oppmøtte fikk en innføring i drift av gården og hva slags utbytte man kan få av naturens goder; et besøk til et våningshus som tok for seg norsk bondekultur og kulturarv; og et matarrangement gjennomført i samarbeid med Rauma hagelag der ulike epleretter ble laget og disket opp til dem som deltok, forteller Brøste Sletta.

    Så langt har det deltatt i gjennomsnitt tre til fem minoritetskvinner på de ulike arrangementene, og Brøste Sletta har opplevd å få positive tilbakemeldinger både fra bygdelagets medlemmer og innvandrerkvinnene som har deltatt på aktivitetene.

    – De i bygdelaget synes det er kjekt med arrangementene som fokuserer på inkludering. Det skaper et bekjentskap og det er lettere å slå av en prat når man møtes i butikken eller andre steder i bygda, forteller Brøste Sletta til utrop.no.

    For å komme i kontakt med minoritetskvinnene forteller lokallagslederen at de inviterte Raumas flyktningkonsulent, samt tolk og flyktningkvinnene til et informasjonsmøte der de informerte om sine aktiviteter, og deretter oppmuntret kvinnene til å delta.

    Nå er inkluderingsprosjektet godt etablert i Grytten Bygdekvinnelag, og lokallaget har flere liknende inkluderingsaktiviteter som de akter å gjennomføre fremover i prosjektperioden. I tillegg til dette inkluderes minoritetskvinnene til alle arrangementer via SMS-varsler som sendes ut til alle medlemmene, samt gjennom flyktningkonsulentene.

    Høster både bær og erfaringer
    Gjennom inkluderingsprosjektet har Brøste Sletta og de andre medlemmene gjort seg flere erfaringer rikere, noe de tar med seg videre i arbeidet med å tilpasse inkluderingsaktivitetene. Nå akter lokallaget å legge opp til flere familieaktiviteter, ettersom kvinnene ofte tar med seg barna på møtene. Noen av disse aktivitetene vil også bli spisset mot barna og vil blant annet inkludere turer i skogen med bål og grilling.

    Brøste Sletta bemerker også at det er spesielt praktiske aktiviteter som fungerer best, altså turer, matlaging og håndarbeid; og ikke arrangementer som inneholder mye informasjon om aktivitetens utvalgte tema.

    – Vi merker at det er viktig å gjøre slike aktiviteter sammen. Mange ønsker å bidra til å hjelpe våre nye landsmenn, noe som er enklere når man står sammen i en slik organisasjon.

    I full sving
    Gjennom prosjektet kan inntil 80 lokallag søke om økonomisk støtte på 8.000 kroner til fire ulike aktiviteter i løpet av prosjektperioden, hvor kvinner med minoritetsbakgrunn bosatt i bygda skal inkluderes i planlegging og gjennomføring av aktivitetene.

    Ifølge Mollestad har 33 lokallag allerede kommet i gang med aktiviteter hvor kvinner med minoritetsbakgrunn er med på planlegging og gjennomføring av fellesaktiviteter.

    – Målet videre er å involvere opptil 80 lag innen 15. november 2018, uttaler Mollestad.

    Med støtte fra Gjensidigestiftelsen ble prosjektet iverksatt i mai tidligere i år og vil vare frem til desember 2018.

    Inkludering, ikke integrering
    For Bygdekvinnelaget og de ansvarlige for prosjektet er det viktig å få frem at KvinnerUT er ”et inkluderingstilbud, og ikke et integreringstiltak”.

    – Mens stat og kommuner legger til rette for økt tilgjengelighet og bedre organisering for deltagelse i fellesskapet, jobber vi i frivilligheten for å bygge relasjoner og etablere muligheter for sosial deltagelse, uttaler Mollestad til utrop.no.● (utrop.no/32396)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00
    need feedback

    We need your feedback

    LESERUNDESØKELSE OM DEN DIGITAL UTGAVEN

    Setter stor pris på om du kan ta deg tid til å svare på 5 enkle spørsmål vedrørende den digitale utgaven du leser nå!
    Premie: Som takk for hjelpen trekker vi 10 1-års gave abonnement.

    UDI vil sende ham til byen med flest drepte

    Norge er blant landene i Europa som har returnert flest asylsøkere tilbake til Afghanistan. Josef Moradi er en av mange afghanere som frykter for sitt eget liv dersom han blir sendt tilbake.

    Josef og kollega Eda Ramok-Sollien har et godt samarbeid i norsktreningen i Røde Kors. Foto: Anna Aronsen Oftedal

    UDI vil sende ham til byen med flest drepte

    Norge er blant landene i Europa som har returnert flest asylsøkere tilbake til Afghanistan. Josef Moradi er en av mange afghanere som frykter for sitt eget liv dersom han blir sendt tilbake.

    Av Anna Aronsen Oftedal

    – Det er et norsk uttrykk som fikk meg til å le: Å kjøpe katta i sekken. Det er litt som å gifte seg i Afghanistan. Man ser jo bare en burka, og vet ikke helt hva som er inni, sier Josef Moradi (23) og ler.

    Som tenåring begynte han å stille kritiske spørsmål til Taliban, og hvorfor kvinner ikke blir behandlet likt som menn i Afghanistan. Josef tvilte også på Gud, men det turte han aldri å si til noen.

    Da han var 17, ble han tatt til fange av Taliban.

    – De lot meg gå fordi jeg har en tremenning som er høyt respektert i Taliban. Men etter dette har også tremenningen min sendt meg drapstrusler.

    Siden møtet med Taliban har han manglet tuppen av høyre pekefinger.

    Dødelig
    Det er seks år siden Josef flyktet fra Afghanistan, og 2017 regnes av FN til å bli det dødligste året i Afghanistan siden USAs invasjon i 2001. 2640 er drept og 5379 er skadet så langt i år. Likevel regner UDI 32 av landets 34 provinser som generelt trygge. Kabul er en av disse, til tross for at det er her flest sivile har blitt drept.

    Det er også til Kabul at Norge sender Josef og mange andre afghanske asylsøkere, med en oppfordring om å leve i internflukt.

    – De sa at de trodde på historien min, men ba meg om å dra til en annen provins enn der jeg kommer fra, slik at jeg kan leve i skjul, sier Josef fortvilet. Han valgte å sende saken videre til UNE og har ventet på svar fra dem i over et år.

    – Jeg er ikke en stein, jeg er et menneske. Å leve i skjul betyr at jeg ikke kan studere, ikke jobbe, ikke fortelle hvem jeg er, eller hva jeg mener om at kvinner ikke har noen rettigheter. Og jeg må møte opp i moskéen fem ganger om dagen og late som om jeg tror på Gud. For meg er dette et falskt liv.

    Han trekker på skuldrene. ID-papirer hadde han uansett måttet leve uten. For å få det må han kontakte familien sin, som er blant de han frykter aller mest. At han ikke tror på Gud vil de aldri godta.

    Norsk familie
    Vi går gjennom Røde Kors sine lokaler på Grønland. Her har han deltatt på norskkurs i over et år. Nå snakker han fullt forståelig norsk og jobber selv frivillig for Røde Kors. Inne på et lyst kontor møter vi en smilende kollega.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Josef Moradi kommer fra Afghanistan. Han er 23 år gammel. Han flyktet til Norge, men UDI vil ikke gi ham opphold. De mener han ikke har fortalt sannheten. De mener også at det er trygt nok noen steder i Afghanistan.
    • Moradi har gått på norskkurs lenge. Han snakker bra norsk. Han jobber frivillig hos Røde Kors. Men han vet ikke om han får opphold i Norge. Han venter på svar på UNE. Nå har han ventet mer enn et år.
    • – Jeg måtte reise fra Afghanistan fordi det var farlig for meg der. Jeg fikk problemer med Taliban. Jeg var uenig med dem. Derfor ville de ta meg. Nå vil jeg heller leve ulovlig i Europa enn å reise tilbake, sier han.

     

    – Josef er en kjemperessurs. Han kommer hit et par ganger i uka. Han hjelper til med å samle data slik at vi får en statistikk på dem som deltar på norskkurset. Slik dokumentasjon er nødvendig for at vi skal få støtte til å utføre arbeidet vi gjør, sier norskopplæringskoordinator ved Røde Kors, Eda Ramok-Sollien, smilende og ser på Josef.

    De to har blitt gode venner og beskriver hverandre som søsken. Det er ikke bare Eda som har rukket å bli glad i Josef i løpet av de to årene han har bodd her. Vi møter vergemammaen til Josef foran Stortinget, hvor det arrangeres en demonstrasjon mot retur av afghanere som fyller 18 nå i høst. Rita Haga var frivillig sykepleier på Teisen mottak som Josef bodde på. Da han ble flyttet til et nytt mottak, kom hun og besøkte ham, og det hun så, var trist.

    – Det var en nedlagt militærbase langt ute i skogen, uten noen tilknytning til noe. Jeg kunne se at han var veldig ensom og trist, men siden han skulle flytte til enda et nytt mottak, sa jeg at det sikkert kom til å bli bedre. Det gjorde ikke det. Det ble bare verre, sier Rita

    – På det siste mottaket jeg bodde på, var det ingen aktiviteter, ikke noe norskkurs, ingen ansatte og 11 km å gå til nærmeste butikk og lege. Da jeg måtte gå til legen for å kontrollere en skadet ankel, spurte jeg om penger til tog, men fikk beskjed om å gå, sier Josef og legger vekt på at det verste var mangelen på det sosiale.

    – Heldigvis sa mamma at jeg kunne bo hos henne. Hun er det beste som har skjedd meg.

    Rita smiler når han kaller henne for mamma. Lysene fra de mange faklene som er samlet rundt Stortinget avslører en tåre i øyekroken hennes. En ung gutt står foran Stortinget på talerstolen og forteller om bestevennen som ble sendt tilbake til Afghanistan. Han har ikke hørt fra ham siden.

    Josef sier at vergemammaen Rita er det beste som har skjedd ham. Her står de og ser utover en demonstrasjon mot returnering av mindreårige asylsøkere. Foto: Anna Aronsen Oftedal

    EVIG FLUKT: Josef har flyktet fra land til land i fire år. For første gang på lenge begynner han å føle seg hjemme. Nå frykter han at Norge vil sende han tilbake til start. Foto: Anna Aronsen Oftedal

     

    Ut på evig flukt
    En annen appellant forteller om unge mindreårige afghanere som rømmer videre til andre land i Europa. Mange velger å leve på evig flukt fremfor å dra tilbake til krigssonen i hjemlandet. I Frankrike sover unge afghanere på  gaten etter å ha blitt kastet ut av Norge.  De forteller om sult og politi som har vekket dem med tåregass.

    Også småbarnsfamilier har sett seg nødt til å forsvinne før tvangsretur. Det yngste medlemmet i familien «Khan» var bare fem måneder da familien fikk sitt endelige avslag i Norge. De bor nå i Frankrike, hvor de så vidt har råd til mat.

    Norge var i 2016 det landet som returnerte flest tilbake til Afghanistan, og blant de eneste som også tvangsreturnerte barn. Under den mye omtalte flyktningbølgen i 2015 var det over 2,6 millioner afghanere på flukt rundt omkring i verden. Av disse var det kun fire prosent som søkte asyl i Europa, og 0,23 prosent som søkte asyl i Norge. 72 prosent av disse igjen fikk avslag.

    Etter mye press fra Rødt, SV og MDG har et flertall på Stortinget nå vedtatt at alle mindreårige asylsøkere fra Afghanistan   som har fått avslag, skal få sin søknad revurdert i lys av nye sårbarhetskriterier.

    Beskutt av grensevaktene
    Flesteparten av Afghanistans flyktninger er i Iran og Pakistan. Iran var også Josefs første gjemmested. Han levde i skjul som kunstnerassistent, helt til han fikk en truende telefon fra sin Taliban-tilknyttede tremenning. Han hadde hørt rykter om at kunstneren Josef bodde hos, var en kvinne og attpåtil ateist:

    "Bor du sammen med en kvinne som ikke tror på Gud? Jeg skal drepe deg!"

    Josef trekker pusten mens han forteller om flukten videre. Han reiste alene, men møtte på andre afghanere. Noen av dem var på fluktrunde nummer to. På grensen mellom Iran og Tyrkia ble han og følget beskutt på av grensevaktene.

    – De kjørte etter oss og skjøt. I Serbia ble vi stoppet av politiet og måtte betale 100 euro hver for å komme oss fri.

    Det kunne likevel gått verre. I Serbia og Bulgaria har flyktninger blitt møtt med brutal politivold.

    Skiturer og pinnekjøtt
    En kald høstvind får løvet til å danse rundt føttene våre når vi går nedover Karl Johan. Rita strammer skjerfet rundt halsen.

    – Er du ikke kald? spør hun Josef, som bare har på seg en tynn jakke.

    – Nei, jeg gleder meg til det kommer snø jeg, sier han.

    De snakker om skiturer de har hatt sammen på fjellet, og forrige jul da han konkurrerte med sønnene hennes om hvem som kunne spise mest pinnekjøtt.

    – Å, jeg elsker pinnekjøtt! Jeg gleder meg til jul.

    Han stopper opp, og ser på moren sin.

    – Jeg håper du får bli, sier hun.

    Josef vet ikke hva han gjør dersom han får avslag igjen. Han har vært på rømmen siden han var 17 år gammel, og begynner for første gang på lenge å føle seg hjemme.

    Mer norsk enn afghansk
    – Jeg føler meg tusen ganger mer norsk enn afghansk. Jeg elsker at mennesker er så åpne og frie her i Norge, mens det ikke er noe i afghansk kultur som jeg liker. De pakker inn kvinnene sine. Hvorfor gjør man sånt?

    Han sier at han har det veldig bra etter at han fikk bo hos Rita, men asylsøkere som velger å ikke bo på mottak, får ingen støtte fra staten. Det gjelder norsklæring også. Alle de fem forskjellige norskkursene som Josef deltar på, er privattimer og frivillige initiativer. Josef liker å lære norsk, og ønsker å være stødig i språket i tilfelle han får muligheten til å studere i Norge.

    – Det er min drøm å studere, for meg har ikke livet så mye mening uten en utdannelse.● (utrop.no/32452)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Deltar mindre i fritidsaktiviteter

    Er begge foreldrene dine født i utlandet eller har du lav inntekt? Er du mellom ti og tolv år? Da er det stor sannsynlighet for at du ikke er like mye med på fritidsaktiviteter som de andre barna, ifølge en ny rapport.

    Ungdata junior-undersøkelsen viser at barn med to foreldre som er født i utlandet og barn med lav sosial bakgrunn, deltar i mindre grad i fritidsaktiviteter. Dette gjelder for barn mellom 10 til 12 år som bor i Asker og Bærum. Arman (10) er derimot ikke en del av den statistikken. Foto: Hanna Skotheim

    Deltar mindre i fritidsaktiviteter

    Er begge foreldrene dine født i utlandet eller har du lav inntekt? Er du mellom ti og tolv år? Da er det stor sannsynlighet for at du ikke er like mye med på fritidsaktiviteter som de andre barna, ifølge en ny rapport.

    Av Hanna Skotheim

    “Kom igjen nå, bruk hele banen. Ikke klump dere sammen på et sted”, roper en mann fra kanten av en kunstgressbane i Bærum, som ligger omgitt av bekmørke. På fotballbanen løper noen gutter rundt, tildekket av hals, lue, stillongs og vanter. Det er vanskelig å se konturene av ansiktene deres, da det eneste som lyser dem opp er noen lykter som står rundt fotballbanen.

    «For enkelte er det rett og slett for dyrt å organisere barnet sitt i en idrett.»

    En av dem som jager etter ballen, er Arman (10). Han har spilt på laget Jutul i fire år. Og drømmen hans? Det er å bli proff.

    – Jeg begynte å spille fotball fordi jeg så at så mange andre spilte fotball, forteller Arman, som har tatt en pause fra treningen for å snakke med Utrop.

    Han er en av få på laget som har foreldre som begge er født i utlandet.

    – Jeg har flere venner som er barn av innvandrerforeldre, men de er ikke organisert i en aktivitet eller idrett, så vidt jeg vet.

    Og han har mest sannsynlig rett. For Arman er ett av få barn som deltar i en fritidsaktivitet i Bærum og som har foreldre som begge er født i utlandet. Også blant barn med "lav sosial bakgrunn" er deltakelse laber (se faktaboks).

    Mens ni av ti barn i såkalt "høy sosial gruppe" i Bærum deltar i organiserte fritidsaktiviteter, gjelder dette bare for rundt syv av ti barn med lav sosial bakgrunn og med foreldre som begge er født i utlandet. Lignende funn er det i Asker. Det viser den første Ungdata junior-undersøkelsen 2017, som har tatt for seg barn mellom ti til tolv år, bosatt i Asker og Bærum.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Arman er ti år gammel. Han liker å spille fotball. Han spiller på et lag som heter Jutul. De spiller i Bærum. Det er ikke så langt fra Oslo. Men ikke alle barn går på trening.
    • Barn av innvandrere går ikke så mye på trening. Det gjør heller ikke barn av fattige foreldre. Det kan være dyrt å ha barna på trening. Men det kan også være kulturen som gjør at barna trener mindre.
    • Nå har det kommet en ny undersøkelse. Forskere har snakket med mange tusen barn i Asker og Bærum. Ganske mange barn av innvandrere er mindre fornøyd med livet enn andre barn. Nå vil kommunen gjøre mer for at barna skal få trene etter skolen.

     

    Faren til Arman, Farhang Mawlud, sitter overfor sønnen ved et bord i Jutuls klubbhus. Han tror bakgrunnen for den lave deltakelsen handler om at foreldre ikke engasjerer seg nok. Enten fordi de rett og slett ikke er interessert i den aktiviteten barna ønsker å drive med eller fordi de er for opptatt med sitt. Dette er derimot ikke tilfelle for Mawlud.

    – Jeg har spilt fotball siden jeg var ti år, og jeg fortsatte å spille mens jeg var på asylmottak her i Norge, forteller Mawlud, som forlot hjemplassen i Nord-Irak sammen med sin kone i 1999.

    I dag spiller han fotball med flere innvandrere hver søndag, Han er også ofte å se på kunstgressbanen på Jutul når sønnen trener. Før var han der hver trening ettersom han var trener for laget. Men etter at han fikk seg fast jobb, gikk det ikke lenger opp tidsmessig.

    – På en måte er jeg overrasket over at det er så få barn innenfor de to gruppene som deltar i en fritidsaktivitet. Å bevege seg er jo så viktig. Og så tror jeg det å være med på en aktivitet hjelper barn med å komme i kontakt med andre og få nye venner, forteller Mawlud.

    Han tror derimot ikke den lave deltakelsen handler om økonomi, men heller lite kunnskap om hvor mye det faktisk koster å være med på en aktivitet. For at sønnen Arman skal få spille på Jutul, må han eksempelvis ut med rundt 1500 kroner i året, og de anser ikke Mawlud som særlig dyrt.

    Farhang Mawlud var tidligere trener for sønnen på Jutul og har generelt alltid vært interessert i fotball. Han tror interesse for idrett er viktig for at foreldrene skal engasjere seg i barnas fritid. Foto: Hanna Skotheim

    Systematisk forskjell

    For det er enten økonomi eller kultur som kan være årsaken til den lave deltakelsen blant barn med to foreldre som er født i utlandet eller blant barn med lav sosial bakgrunn. I hvert fall ifølge to hovedforklaringen innenfor forskningslitteratur og Anders Bakken, leder for Ungdatasenteret og en av forfatterne bak rapporten.

    – I noen familier verdsettes idrett i større grad. Noen foreldre er ekstremt orientert mot sport og idrett, mens andre har helt andre interesser. Hva man interesserer seg for, varierer ut i fra sosiale lag. For andre er det rett og slett for dyrt å organisere barnet sitt i en idrett. Hvilken forklaring som er viktigst, er det vanskelig å si noe om, sier Bakken.

    Lenge har vi visst lite om aldersgruppen ti til tolv år, da det er en gruppe som lenge har falt mellom to stoler.

    – Med barnehagesatsingen de siste årene, har de minste barna fått en del oppmerksomhet. Det har også ungdom fra 13 år og oppover, og det på grunn av satsingen for å få ned frafallet på ungdomsskolen og videregående. Med Ungdata junior-undersøkelsen vil vi endelig også få data som tar for seg den gruppen som befinner seg mellom barndommen og ungdommen, sier Bakken.

    Selv om undersøkelsen viser at de fleste barna i både Asker og Bærum har det bra og lever trygge liv, kommer barna som inngår i gruppen med lav sosial bakgrunn og i gruppen med innvandringsbakgrunn, systematisk dårligere ut enn andre barn på svært mange områder. De er for eksempel mindre fornøyd med foreldrene sine, med boligen sin og med nærområdet sitt, i tillegg til at de i mindre grad deltar i faste fritidsaktiviteter.

    – Det er alvorlig at man finner så store forskjeller på deltakelse i fritidsaktiviteter også når barna er såpass små, sier Bakken.

    For ut fra undersøkelsen vet man at barn mellom ti til tolv år i Bærum og Asker egentlig er generelt aktive.

    – Derfor blir det ekstra overraskende når det også er så mange barn som ikke deltar på faste fritidsaktiviteter på grunn av bakgrunnen sin, sier Bakken.

    Kan tolke spørsmål ulikt
    I en sofa på et kontor i Sandvika sentrum, sitter Stig Fallingen, tjenesteleder for ungdom og fritid i Bærum kommune. Når Utrop møter han i slutten av oktober, har han bare noen dager tidligere fått oversikt over resultatene fra Ungdata junior-undersøkelsen. Resultater som på den ene siden ikke overrasket han, men som på den andre siden skremte han litt. At barn med lav sosial bakgrunn eller innvandringsbakgrunn har flere utfordringer, har kommet frem i Ungdataundersøkelsen for ungdom flere år på rad. Så det var ikke noe nytt. Men det var likevel noe skremmende med det å få se tallene så tydelig, synes Fallingen.

    – Disse barna har færre venner, de klarer seg dårligere på skolen og de er mindre aktive. Det er minus på alt. Det er snakk om elleve prosent som ikke deltar i en fritidsaktivitet, noe som utgjør nesten 500 barn i Bærum, og det er mange, sier han.

    Fallingen påpeker imidlertid en mulig svakhet ved undersøkelsen; nemlig hvordan barna tolker spørsmålene de har blitt stilt.

    – Tolker de det å delta i en fritidsaktivitet som å være en del av et organisert fotball- eller håndballag eller tolker de det som å være aktive på et fritidssenter eller å være aktiv med noe annet som ikke er organisert på samme måte? spør han.

    Men i det store og det hele ser Fallingen på undersøkelsen som verdifull. Den vil blant annet kunne si noe om den lave deltakelsen er fordelt over hele kommunen eller om man bare ser det i visse områder i Bærum.

    – Hvis vi finner ut at det er markant forskjell mellom et område og et annet område, blir vår oppgave å komme i kontakt med barn og unge på de stedene som skiller seg ut. Vi må også komme i kontakt med foreldrene for å informere dem om mulige aktivitetstilbud.

    Etter å ha snakket med barn, foreldre og lærere om funnene som har kommet frem, vil man også i større grad få vite årsaken til hvorfor så få unge i de to aktuelle gruppene deltar i faste fritidsaktiviteter. Selv tenkte Fallingen at kulturforskjellen var hovedgrunnen, men han har blitt mer bevisst på at økonomi også kan spille en viktig rolle.

    – Det å ha fritid og å delta på en fritidsaktivitet, være med på dugnad, delta på arrangement og dra på tur, kan virke ukjent i andre kulturer. Det finnes også de familiene som ikke makter å lete seg frem i jungelen av informasjon, også er det de som ikke har råd til hva det koster å være med på eksempelvis dans eller fotball, forteller Fallingen.

    Noen grupper er mer utsatt
    Når Utrop er på besøk i Bærum, er det tre uker siden undersøkelsen ble publisert. Planen er å gjennomføre undersøkelsen, slik som Ungdataundersøkelsen for ungdom. Dette vil bidra til et bredere sammenligningsgrunnlag og etter hvert en mer nøyaktig og informativ oversikt over hvordan barn mellom ti til tolv år faktisk har det.

    – Når neste rapport kommer ut om tre år, vil vi kunne se om de tiltakene vi satte inn i forbindelse med denne undersøkelsen fungerte eller ikke, sier Grethe Cederkvist, leder for skolehelsetjenesten i Bærum kommune.

    Det var mye som overrasket Cederkvist da hun fikk se funnene fra rapporten. Blant annet det at 20 prosent av de som går på femte til syvende trinn, sier de har brukt smertestillende den siste uka. Eller at 13 prosent sier de er redde for å snakke høyt i klassen. Det hadde hun ikke forventet.

    Lederen for skolehelsetjenesten ble imidlertid ikke så overrasket over at barn som har to foreldre som er født i utlandet eller som har lav sosial bakgrunn, opplever flere utfordringer enn andre barn på flere områder.

    – Med Ungdataundersøkelsen for ungdom har vi sett flere rapporter som viser at den sosioøkonomiske statusen har mye å si på mange områder. Det var interessant å se om dette slår ut allerede for dem som går på barneskolen, noe vi fikk bekreftet med Ungdata junior-undersøkelsen. Funnene forteller oss at det finnes grupper som er mer utsatt og at det trengs ordninger som fanger opp disse barna, forteller Cederkvist.

    – Fremover vil hver aktuelle enhet, som for eksempel skolehelsetjenesten, jobbe med å forbedre tjenestene for å møte de behov som er avdekket i undersøkelsen. Det er etablert en gruppe på tvers av kommunalområder som koordinerer dette, fortsetter Cederkvist.

    Ungdata junior-undersøkelsen har foreløpig bare blitt gjennomført i Bærum og Asker. Men om et år vil undersøkelsen sannsynligvis favne enda flere kommuner, ettersom årets statsbudsjettet har satt av penger til nettopp det.

    ● (utrop.no/32462)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Minner fra torsk- og tamil-tiden

    "Uten Ravi stopper Vardø" het det i en nyhetsoverskrift fra 1990. Som mange andre tamiler flyttet han etter noen år fra 70 til 60 grader nord, fra fiskefabrikkene i Nord-Norge til sentrale strøk på Østlandet.

    Raventhiran Thuraisingam bodde i ti år i Vardø, hvor han jobbet med å filetere fisk. ”Torsk og tamiler”-tiden i vår nordligste landsdel husker han med glede. Her viser han faksimilet av et VG-intervju av ham fra 1998, som han samlet i et minneperm. Foto: Claudio Castello

    Minner fra torsk- og tamil-tiden

    "Uten Ravi stopper Vardø" het det i en nyhetsoverskrift fra 1990. Som mange andre tamiler flyttet han etter noen år fra 70 til 60 grader nord, fra fiskefabrikkene i Nord-Norge til sentrale strøk på Østlandet.

    AV Claudio Castello

    Finnmark på 80- og 90-tallet var generelt preget av en boom i fiskeriindustrien og god tilgang på jobber. Og særlig var det én etnisk innvandrergruppe som nærmest egenhendig holdt liv i fabrikkene, nemlig de tamilske krigsflyktningene.

    Raventhiran Thuraisingam, som nå bor i Frogner i Sørum og har en kommunal jobb, var en av disse. 47-åringen kom til Norge som følge av krigen på Sri Lanka i 1990.

    «Det å ha både et tamilsk miljø tilgjengelig, og samtidig ha kontakt med lokalbefolkningen, gjorde det langt enklere for oss på mange områder.»

    – Først satt jeg på Tanum mottak, så Sandvika også Åros, før jeg fikk tildelt en bostedskommune hvor jeg skulle bo og integrere meg.

    Raventhiran endte opp i Narvik i Nord-Norge, hvor han bodde i to år.

    – Her gikk jeg i en såkalt innføringsklasse for fremmedspråklige. Siden jeg hadde lyst til å ta en høyere teknisk utdanning, gikk jeg etter hvert et år på elektrolinja på ingeniørhøgskole. Så endret alt seg.

     

    Sommerjobb ble fastjobb
    Sommerferiene, mens han bodde i Narvik, ble tilbrakt på fiskerifabrikken Aarsæther i Vardø. Her fikk Raventhiran sommerjobb, men lite visste ham at dette skulle bli hans faste levebrød i ti års tid fremover. Her skulle han virkelig bli integrert og å stifte familie. Grunnen var enkel: den store gruppen tamiler som bodde i bygda og jobbet i firskeriindustrien.

    – Jeg jobbet to somre, tjente så gode penger og vurderte dette som en så gunstig karrierevei at jeg like godt droppet studiene i Narvik og flyttet enda lenger nordover. Etter hvert ble det så lett å få jobb i fiskefabrikk at det kom flere og flere av oss.

    For ham var det slettes ikke noe værsjokk å flytte såpass langt nordover, og bli bofast i Vardø. Etter å ha jobbet en stund på fabrikken ble han forfremmet til avdelingsleder.

    – Overgangen det innebar å flytte til Oslo var langt større. Før jeg kom til Norge, visste jeg at dette var et kaldt land, særlig på vinteren. Så fikk jeg også høre morsomme historier, blant annet om at det fantes isbjørner i Nord-Norge i gatene.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Det bor mange flyktninger fra Sri Lanka i Norge. Mange av dem bodde i Nord-Norge før. Der jobbet de på fiskefabrikker. Det var lett å få jobb der på 1980- og 90-tallet. Men etter hvert flyttet mange av dem til Oslo.
    • Raventhiran Thuraisingam kom til Norge i 1990. Han bodde først i Narvik. Om sommeren jobbet han på fiskefabrikk i Finnmark. Han fikk god lønn og det var lett å få jobb. Derfor flyttet han til Vardø. Der bodde han i ti år.
    • Men etter noen år ble mange fabrikker lagt ned. Det var ikke så mange jobber lenger. Nå bor Thuraisingam i Sørum, litt utenfor Oslo. Han har jobb i kommunen og klarer seg bra. Jeg har fremdeles kontakt med kollegene mine fra Finnmark på sosiale medier, forteller han.

     

    Spesiell integreringsprosess
    – En stor del av tamilene som kom til Norge er fra Jaffna-halvøya. Var det lett å bli integrert i en liten kommune som Vardø?

    – I Jaffna finnes ikke noen fiskefordelingsindustri.  Det finnes fiskeri, men fisken blir solgt rå og ubehandlet. I Vardø satt vi i fabrikker og fileterte.

    Raventhiran tenker at "torsk og tamiler"-tiden gjorde at han og andre tamilske flyktninger fikk en veldig unik introduksjon og integreringsprosess i det norske samfunnet.

    – Vi hadde greie jobber, og særdeles godt miljø. Et sosialt liv med folk med samme kulturbakgrunn og samme språk. Vi hadde et sterkt samhold og holdt mange sosiale sammenkomster. Jeg stiftet jo selv familie i Vardø. For oss var det å ha så mange tamiler samlet et sted noe som hjalp oss å bli etablert. Vi ble ikke en gruppe som ble utelukket, eller valgte selvsegregering. Tvert imot gjorde det å både ha et tamilsk miljø tilgjengelig, og det å ha kontakt med lokalbefolkningen det langt enklere for oss på mange områder.

    Etterhvert fikk fiskeriindustrien i trangere kår og jobbene ble færre. Mange av norsk-tamilene i nord valgte å flytte sørover, særlig til Oslo. Foto: Claudio Castello

    Fiskekrakket
    Sent på 90-tallet begynte ting å endre seg. Norsk fiskerinæring kom i en lavkonjunktur grunnet konkurranse fra andre land, og særlig i fraflytningstruede nord-norske kommuner merket man nedgangstidene. "Torsk- og tamiler"-tiden hadde kommet til veis ende.

    – For oss alle var det trist, for noen helt opprivende, ettersom de hadde viet store deler av livet sitt til fabrikkene. Vi har opprettholdt nettverkene, men ikke på samme måte, etter hvert som flere og flere flyttet sørover. Økonomisk var det også ganske tøft. Vi hadde en stor villa i Vardø som nærmest ble gitt bort.

    I 2002 tok Raventhiran, kona og ungene beslutningen om å flytte. Erfaringen fra avdelingslederjobben på fabrikken kom godt med når han fikk en veilederjobb i Oslo.

    – Vi har klart oss godt. Vi kom til Stovner det året, og flyttet åtte år senere til Frogner på Sørum, hvor vi nå holder til.

    Større muligheter sørover
    Økonomien ser Raventhiran på som en viktig faktor for den norsk-tamilske flyttingen fra nord, men familiehensyn tenker han var enda viktigere.

    – I vår kultur har familie og barn stor betydning. En stor andel av tamiliene som endte opp i nord, hadde småbarn, eller stiftet familie i mellomtiden. Så ble barna større, og noen av barna kom tidlig i tenårene da fabrikkene begynte å stenge. De fleste av oss tenkte på barnas fremtidsmuligheter og utdanning, og at det ville bli langt lettere i Oslo, med et mer omfattende og bedre skole- og videregående skoletilbud enn det som var tilfelle på Finnmarkskysten. Veldig mange tenkte at det var viktig at barna fikk god utdanning, slik at de i fremtiden kunne få bedre jobber enn oss førstegenerasjons tamilske flyktninger.

    Minnene er det uansett ingen som kan ta fra han.

    – Jeg har fortsatt litt kontakt med gamle jobbkompiser fra Vardø på sosiale medier, og vi treffes en gang i blant og mimrer om denne gode tiden.

    ● (utrop.no/32273)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Flyktninghjelp for fiskeindustrien

    Stadig flere arbeidstakere i fiskeindustrien er utlendinger, og mange bosetter seg i kystsamfunnene. Kan nykommerne også redde fiskeindustrien på lang sikt?

    Fiskeriindustrien i byer som Vardø kan i større grad tilby jobber til nyankomne flyktninger. Foto: flickr.com

    Flyktninghjelp for fiskeindustrien

    Stadig flere arbeidstakere i fiskeindustrien er utlendinger, og mange bosetter seg i kystsamfunnene. Kan nykommerne også redde fiskeindustrien på lang sikt?

    AV Claudio Castello

    Under halvparten av arbeidstakerne i fiskeforedling er norske. Industrien er lite attraktiv for norsk arbeidskraft, viser en rapport fra Nofima og Capia. 

    Over halvparten av arbeiderne er utenlandske og kommer fra EØS-land, mens tallet for 2003 til sammenligning lå på 12 prosent.

    – Fiskeindustrien har relativt gode rekrutteringsforhold, og de opplever kanskje nå situasjonen i arbeidsmarkedet som bedre enn noen gang etter krigen, sier seniorforsker i Nofima, Edgar Henriksen til NRK.

    I rapporten kommer det frem at fast ansatte arbeidstakere har sunket, og at innleid arbeidskraft fra utlandet øker i sesongfiskerier. Sesongvariasjoner og problemer med å tilby ansettelse gjennom hele året er noe av grunnen for at norske arbeidstakere takker nei til fiskeindustrien.

    – Norge har et ekstremt tøft arbeidsmarked og norske arbeidskraft er godt vant til å få veldig godt betalt. Fiskeindustrien er ikke lønnsledende, og norske arbeidstakere har derfor en tendens til å velge bort jobb i fiskeindustrien, mens den derimot er veldig attraktiv for folk fra Polen, Baltikum og andre EU-land som ikke er like godt økonomisk utviklet som Norge, sier han til NRK.

    Sosial dumping 
    Flere aktører også tatt i bruk grep som kan minne om sosial dumping. Høsten 2014 skrev Fiskeribladetom hvordan et bemanningsfirma forsøkte å lokke fiskeindustrien med billig østeuropeisk arbeidskraft. I et brev som flere fiskerifirmaer mottok, skal man ha lokket med "julekampanje" hvor de lover billig arbeidskraft, og hvor de slipper å betale overtid og pensjonskostnader.

    – Måten de skal sørge for bedret lønnsomhet er å gi de ansatte langt dårligere lønns- og arbeidsvilkårenn hva norske arbeidstakere har krav på, uttalte Rita Lekang, distriktssekretær i LO, til bladet.

    – En mulig løsning
    Til Utrop sier Nofirma-forskeren at flyktninger som arbeidskraft er en mulig løsning.

    – Innsalget av flyktninger på begynnelsen av 90-tallet, nærmere bestemt tamiler, var stort i norsk og spesielt nord-norsk fiskeindustri. Mitt inntrykk var at de ble satt pris på som verdifull arbeidskraft. Så svaret er at det at det er en løsning som har vært prøvd og at det fungerte. Jeg vet også at flyktninger har fått seg jobb med å egne line (med reker). Dette har ikke inngående kunnskap om, men så langt jeg har hørt, fungerer det.

    Attraktivt for øst-europeere
    – Hva med å ha fokus på bosetning av flyktninger i fiskerikommuner hvor arbeidskraften mangler?

    – Dette er et spørsmål om politiske prioriteringer som er utenfor mitt fagfelt. En av konklusjonene i rapporten er imidlertid at fiskeindustrien har mindre rekrutteringsproblemer nå enn tidligere, men at industrien ikke rekrutterer norsk arbeidskraft. Arbeidskraften kommer fra EØS-området og spesielt fra den delen av EU som ble innlemmet med utvidelsene i 2004 og 2007.

    – Hvorfor denne avhengigheten av øst-europeere som er der kanskje ofte midlertidig, og flytter ut igjen?

    – Grunnen til at spesielt østeuropeere finner norsk fiskeindustri attraktiv mener vi handler om høye lønninger og høy standard i norsk arbeidsliv sammenlignet med hjemlandet. Det kan være at disse blir midlertidige og dersom en ser på erfaringene med tamilsk arbeidskraft så tror jeg det. Det som skjedde med tamilene var at når de lærte seg norsk samfunnsliv og fikk permanente oppholdstillatelser, så fant de seg, som nordmenn, arbeid i andre deler av landet, som oftest i Oslo-regionen.

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    – Vi trenger den gode religionssamtalen

    Forsker og teolog Vebjørn Horsfjord tar opp de hverdagslige forhold rundt temaet religion i sin nye bok Religion i praksis. Her får du svar på hvordan du manøvrerer i møte med ulike religiøse praksiser på skolen, arbeidsplassen eller andre offentlige institusjoner.

    – Vi møter religion til daglig, og da må vi klare å ufarliggjøre den, sier Vebjørn Horsfjord, forsker, teolog og forfatter bak boken ”Religion i praksis”. Foto: Claudio Castello

    – Vi trenger den gode religionssamtalen

    Forsker og teolog Vebjørn Horsfjord tar opp de hverdagslige forhold rundt temaet religion i sin nye bok Religion i praksis. Her får du svar på hvordan du manøvrerer i møte med ulike religiøse praksiser på skolen, arbeidsplassen eller andre offentlige institusjoner.

    AV Claudio Castello

    Hva er egentlig kosher? Og hva er halal? Spiser buddhister oksekjøtt, og hva spiser sikher? Skal hinduer kremeres eller begraves i kiste? Når feirer ortodokse kristne jul? Eller: Hvordan manøvrere i møte med ulike religiøse praksiser?

    Slike spørsmål blir mer og mer relevante i et Norge som blir stadig mer mangfoldig på religionsfronten.

    Forsker ved Teologisk fakultet, Vebjørn Horsfjord har lang erfaring med tilrettelegging for dialog og møte mellom ulike religioner i Norge og internasjonalt, blant annet som assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd (2002–2006) og som generalsekretær for Det europeiske religionslederrådet (2006–2010).

    – For meg er det å ha jobbet med religion og religiøs dialog og praksis viktig i arbeidet med boken, sier forfatteren til Utrop.

    Nyttefokusert
    Horsfjord mener det å gjøre Religion i praksis todelt er et bevisst skribentgrep.

    «Å ha en religionsdebatt er viktig for den offentlige samtalen, men kanskje ikke så lurt på en arbeidsplass.»

    – Først og fremst må dette sees på som en bok som er til for de som ikke er så opptatt av religion. Religion i praksis er i så måte nyttefokusert, og jeg håper leserne vil forstå denne konteksten. Folk skal lære om religioners mangfold slik at de kan relatere til dette i hverdagslige situasjoner og kan ha en praktisk tilnærming. Hoveddelen av boken presenterer åtte ulike religioner hva gjelder temaene hjem og dagligliv, høytider, praksiser og livsfaseriter. Innlednings- og avslutningskapitlene handler om hva religion er og hvordan vi kan håndtere forskjeller.

    – For mange er religion hellig og personlig, med sterke følelser og debatt knyttet rundt temaet. Hva slags reaksjoner forventer du på boken?

    – Som fagperson opplever jeg ofte at debatten handler om rettigheter og plikter, fremfor det hverdagslige og menneskelige. I boken ligger det en forventning om at man håndterer religion og religiøs mangfold fra et mer jordnært og praktisk ståsted. Jeg vil med boken være informativ fremfor mer polariserende.

    Videre argumenterer forfatteren:

    – Jeg tror det handler om å kunne kommunisere sammen på en tydelig måte og lære. Senke skuldreneog starte den gode og interessante samtalen. Vi møter religion til daglig, og da må vi klare å ufarliggjøre den.

    Fleksibiltet og behov
    Likevel, hva gjør man hvis en elev/student eller ansatt må be fem ganger om dagen og avbryter møter, undervisning eller jobbvirksomhet?

    – Egentlig finnes det ikke et fasitsvar på dette. Jeg ville henvist igjen til samtalen, til dialogen. Snakk med dem det gjelder, kartlegg behov og finn kompromissene. En trenger ikke å avbryte jobbdagen for å be, en kan jo f. eks bruke røyke- og kaffepausene. Her er fleksibililtet fra begge parter viktig. Ta interesseavveiningen på en ærlig måte, slik at man unngår å havne i en situasjon hvor man går fra misforståelse, og videre til konfrontasjon.

    Å møte mennesker som enkeltmennesker, selv når de er dypt troende og praktiserende, er en annen suksessformel.

    – Å ha en religionsdebatt er viktig for den offentlige samtalen, men kanskje ikke så lurt i en situasjon som på en arbeidsplass, hvor man skal ha trygghet til hverandre og hvor man gjør lurest i å se hverandre på individnivå.

    Valgmulighet viktig
    – Hvor langt skal man gå for å tilrettelegge? Og hvor går grensen mellom det som samfunnet må tilrettelegge og det som den enkelte må tilpasse seg etter?

    – Jeg synes man bør anstrenge seg for å skape valgmuligheter som passer for flest mulig, men en må finne en form for balanse. Et lite mindretall kan ikke overkjøre og diktere, samtidig som det er også viktig å ikke "single ut" folk bare på grunn av religiøs tilhørighet. En feil som man ofte gjør er å overfokusere på den enkeltes minoritetsreligiøse tilknytning og at man har en overforsiktig håndtering.

    Horsfjord mener en slik "velment generalisering" kan gå mot sin hensikt.

    – Ved en slik håndtering kan ende opp med å påføre en person med minoritetsreligiøs bakgrunn en enda sterkere identitet som kanskje ikke var der fra før, og som de må plutselig leve opp til. Religiøse folk er som de som ikke er så religiøse. Mennesker er først og fremst mennesker og langt mer enn bare religionen sin. Vi må behandle folk som individer, og ikke bare se på den kollektive religiøse gruppeidentiteten.

    Religionsblankhet
    I et sekulært samfunn som det norske preges man ofte av en slags fargeblindhet, også når det gjelder religion, hevder forfatteren.

    – En ting er at mange ikke har grunnleggende kunnskaper om religion. Kombinert med en hard tone i religionsdebatten gjør dette at de fleste ikke tør å snakke om temaet. Folk blir redde for si ting som er feil og som kan krenke. Vi har fått en religionsvegring, hvor vi ikke tar opp de normale sidene ved religion, fordi religion forbindes med konflikt. Og det er synd. Ved at folk får mer kunnskap og søker mer forståelse om religion, så kan man ha en bedre ordveksling, og hvor majoritet og minoritet i Norge kan lære mer om hverandre, også på et religiøst plan.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Vebjørn Horsfjord har jobbet med religion i mange år. Han er forsker. Nå har han gitt ut en bok om religion. Han vil gjerne at folk med ulik religion skal kunne leve sammen i Norge uten for store problemer.
    • Jeg har skrevet en praktisk bok. Det betyr at boka handler om det som skjer i hverdagen. Hvordan kan muslimer, kristne, jøder, sikher og andre forstå hverandre og samarbeide? Dette er viktig spørsmål i boka.
    • Boka forteller også mye om hva forskjellige ord og tanker i religionene betyr. Det er ikke alltid like lett å vite hva ord fra andre religioner betyr. Derfor er boka viktig, mener Horsfjord. Slik at vi kan forstå hverandre bedre

     

    Flere minoritetsreligiøse 
    Horsfjord ser et behov for mer kunnskap av denne typen i tiden som kommer.

    – Norge får en slags parallellutvikling, hvor man på den ene siden har mer sekularisering, mens man har sterkere vekst hos enkelte religiøse minoriteter. Vi får flere muslimer, og flere ulike minoriteter blant muslimer. Vi får inn flere kristne syriske flyktninger, med en helt annen tradisjon enn den norske protestantiske statskirkelige kristendommen. Vi får flere spansk- og polsktalende katolikker, som tar med seg sin kultur og praksis og sine riter til Norge.

    Å ha en god religionssamtale blir viktig for god sameksistens.

    – Noe av utfordringen er at vi i Norge har sett på religionsmangfoldet med et "protestantisk blikk", og et blikk preget av majoritetskulturen. Vi må kunne se det fra den andre siden, slik at vi forstår den nye religionsvirkeligheten som nå gjør seg gjeldende. ● (utrop.no/32361)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Står frem med alle identiteter

    I Wergelandssalen på Litteraturhuset 14. november var alle øyne på Sumaya Jirde Ali da hun fremførte flere dikt fra sin første diktsamling ”Kvinner som hater menn”.

    (Fra venstre) Nina Bahar,Sumaya Jirde Ali, Nora Mehsen og Abdirahman Hassan (ordstyrer Maaz Ahmed er ikke avbildet) i panelsamtale. Foto: Lucy-Emilie Andersen

    Står frem med alle identiteter

    I Wergelandssalen på Litteraturhuset 14. november var alle øyne på Sumaya Jirde Ali da hun fremførte flere dikt fra sin første diktsamling ”Kvinner som hater menn”.

    Av Lucy-Emilie Andersen

    Fremføringen ble etterfulgt av en panelsamtale der nøkkeltemaene som tilhørighet, utenforskap, fremmedgjøring og likestilling, som utforskes og utfordres i boken, ble diskutert.

    Boklanseringen, arrangert av tenketanken Minotenk, begynte med en introduksjon av redaktør Ellen Reiss. Ifølge henne har mye av poesien i ”Kvinner som hater menn” et sterkt driv og en klar politisk agenda der likestilling, ikke bare mellom kjønnene, men også mellom minoritet og majoritet, er spesielt viktig.

    – For Sumaya er det viktig å stå frem å bruke alle sine identiteter, erklærte Ellen Reiss, som også er styreleder i Minotenk.

    «Man lærer å bli redd for folk som ser ut som en selv.»

    Identitet og tilhørighet
    Jeg er en svart kvinne som plukker opp bøker og legger dem tilbake på feil plass:” Slik begynner Sumaya Jirde Alis første dikt ”Neger” og viser at dette er en ung kvinne som ikke vil bli fortalt hva hennes plass i samfunnet er eller burde være. Dette understreket hun spesielt i aller siste linje av kveldens siste dikt, hvor hun konkluderte med at Resistance is beautiful.

    19 år gamle Sumaya Jirde Ali kom til Norge fra Somalia som seksåring, og er, til tross for sin unge alder, en etablert samfunnsdebattant, spaltist for Klassekampen og redaksjonsmedlem for tidsskriftet Voks.

    Diktsamlingen fremstår som en ny aveny for Jirde Ali når det gjelder å sette ord på hennes opplevelse av det å være innvandrer og ”bindestreksnordmann”, noe hun gjør gjennom temaer som kjærlighet, tilhørighet, likestilling, undertrykkelse, rasisme og religiøsitet.

    Hun tar ofte i bruk sterke virkemidler for å formidle den fremmedgjøringen hun har blitt utsatt for, og er på mange måter kompromissløs om sine erfaringer. Hun trekker blant annet inn historiske bilder av ”de svarte kroppene mot den hvite mobben”; det at hun tidligere har følt på en malplassert takknemmelighet for at hun i hvert fall ikke trenger å sitte bakerst i bussen; og hvordan hun passer på å fortelle lillebroren at hudfargen hans er vakker. Alt sammen tanker som er med på å sette ord på en søken etter egen verdi i et samfunn der du er minoriteten.

    Jirde Ali har oppsummert sitt, til dels politiske drevne perspektiv, slik: ”Vår misnøye er valuta for den kollektive tryggheten”, en kollektiv trygget hun senere påpeker, ikke inkluderer minoriteter. I denne linjen sitter mye av de negative opplevelsene som inkluderer alt fra, små ”babystikk”, som hun kaller det, om ”de uvitende fingrene som tar på hijaben” (fra diktet ”Hun tar meg til side”); til rasistiske bemerkninger som vokser ut av en fremmedfrykt og en avstandstagen hun ofte føler mellom majoritet og minoritet.

    Denne ærligheten har kostet for den unge poeten, og midt i diktopplesningen på Litteraturhuset stoppet hun opp og måtte tørke tårer. Hennes erfaringer er likevel også blandet med humor, noe hun viste til da  hun spøkte:

    – Nå virker det som jeg bare skriver triste dikt, men jeg gjør jo ikke det, til latter fra salen.

    Byr opp til debatt
    Diktopplesningen ble etterfulgt av en panelsamtale med panelister fra ulike etniske minoriteter: assisterende generalsekretær i Skeiv Ungdom Nina Bahar; journalist og samfunnsdebattant Abdirahman Hassan; skribent og tidligere leder for Skeiv Verden Nora Mehsen, og ordstyrer Maaz Ahmed.

    Med diktsamlingen som utgangspunkt debatterte de en rekke temaer som boken er med på å belyse og utfordre.

    I første omgang trakk ordstyrer Ahmed frem tittelen ”Kvinner som hater menn”. Jirde Ali forklarte at tittelen er todelt:

    – På en side refererer det til kvinner som hater… Som kan bety kvinner som stritter imot, som ikke vil settes i bås. Samtidig betyr det også kvinner som hater menn.

    Dette hatet til menn som Jirde Ali fremhever, har sitt utspring i undertrykkelsen av kvinner, der de lærer å hate sine undertrykkere, og er med på å utfordre kvinnehatet som poeten selv kommenterte at er så sementert i vår kultur.

    I panelet var det enighet om at tittelen er effektiv i denne sammenheng.

    – Det handler ikke om å hate menn som kjønn, men selve kroppsliggjøringen av patriarkatet, sa Hassan.

    Maaz oppsummerte videre humrende at "vi frikjenner menn, men ikke de patriarkalske strukturene".

    ”Du er jo ikke som dem”
    Majoritets-retorikk av typen ”oss” og ”dem” styrkes når man blir sett på som ”unntaket” innen egen minoritet. ”Vi mener ikke sånne som deg” og ”men du er jo ikke som dem” er ”komplimenter” alle i panelet har opplevd. Ifølge Jirde Ali skjer dette når du blir oppfattet som prakteksempelet på integrasjon, noe som sier mer om folks lave forventinger enn dine egne prestasjoner. For Hassan føles det som en indirekte fornærmelse:

    – Man blir behandlet som et onde til det motsatte er bevist.

    Bahar og Mehsen identifiserte seg med Jirde Alis dikt ”Neger” der hun beskriver hvor feig hun føler seg når hun tenker tilbake på hvor takknemlig hun en gang var da hun fikk dette ”komplimentet”.

    – Folk som ser ut som oss, er også norske. Vi er jo bindestreksnordmenn, men vi må også få lov til å bare være nordmenn, poengterte Mehsen.

    Fremmedfrykt og internalisering
    Panelet fokuserte også mye på det de beskriver som internaliseringen de opplever som følge av den fremmedfrykten og de fordommene man stadig møter på i det dagligdagse – og hvordan denne frykten ikke bare er forbeholdt den hvite majoriteten.

    Gjennom blant annet snevre skjønnhetsidealer er anerkjennelse for den man er vanskelig å finne i populærkulturen og ellers i det offentlige rom når man er del av en minoritet. Jirde Ali beskriver i denne sammenheng at hun i oppveksten savnet å høre at hennes hudfarge var vakker. Mehsen deler liknende erfaringer når hun snakker om sitt eget selvhat i oppveksten:

    – Jeg prøvde å ”være norsk”, ville passe inn i visse skjønnhetsidealer. Senere innså jeg at jeg ikke ville passe inn på andres premisser. Jeg ville ta tilbake det som er mitt.

    Panelet diskuterte videre hvordan denne fremmedgjøringen og mistenkeliggjøringen som de alle opplever i alt fra en ”tilfeldig sjekk” på flyplassen, til blikk og kommentarer, er med på å påvirke selvbildet. I verste fall går internaliseringen så langt at man begynner å oppleve den samme type frykt.

    – Man lærer å bli redd for folk som ser ut som en selv. På noe måter er jeg redd for å høre det språket jeg er vokst opp med, ettersom det er ett av språkene som blir forbundet med fare, forklarte Mehsen.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Sumaya Jirde Ali skriver dikt. Hun skriver også i avisen og i magasiner. Hun er bare 19 år gammel. Nå har hun skrevet en bok. Det er en samling dikt. Boka heter ”Kvinner som hater menn”.
    • 14. november leste hun dikt på Litteraturhuset i Oslo. Her fortalte hun om hvordan hun føler det er å leve som svart kvinne i Norge. Det er mye bra med Norge, men det kan også være vanskelig å være ung og svart, mener hun.
    • Det er ikke bra når folk sier ”du er ikke som de andre”. Da snakker de om at du liksom er den ”snille innvandreren”. Men dette er noe jeg ønsker å høre. For det betyr at folk tror at alle andre innvandrere er dårlige folk, forklarte hun.

     

    N for…
    For deltakerne i panelet var det også spesielt bruken av ordet ”neger” og liknende uttrykk, som historisk sett har blitt brukt som verktøy av undertrykkelse, som er en del av problemet.

    – Man bør slutte å normalisere bruken av ”neger”, kommenterte Hassan.

    Jirde Ali sa seg enig, og selv om hun forstår den interne bruken av ordet som et forsøk på å ta det tilbake og dermed å strippe det for negative konnotasjoner, oppfatter hun det likevel som problematisk:

    – Når man kan si det til hverandre, samtidig som andre ikke kan bruke det, gjør man det lettere for majoriteten ettersom man da er med på å opprettholde og til dels rettferdiggjøre bruken av det problematiske uttrykket.

    Bok for alle interesserte
    Avslutningsvis fortalte Jirde Ali at boken hovedsakelig er for de som kjenner seg igjen i de ulike tematikkene som hun utforsker. Sekundært er den for de som interesserer seg for disse temaene og ønsker å utvide sin horisont.

    – Boka er for alle som er interessert, konkluderte hun. ● (utrop.no/32544)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    En gjeng med store planer

    Ariel, Luisa, Mario og Karina driver en liten nettradio fra et 30 kvadratmeters kontor på Sinsen, men har allerede titusener av lyttere fra hele verden.

    Gjengen bak nettradioen InTheMixStyle: (F.v) Mario Neira, Karina Svendsen, Luisa Fuenzalida og Ariel Fuenzalida Foto: Claudio Castello

    En gjeng med store planer

    Ariel, Luisa, Mario og Karina driver en liten nettradio fra et 30 kvadratmeters kontor på Sinsen, men har allerede titusener av lyttere fra hele verden.

    AV Claudio Castello

    Alle er opprinnelig født i Chile, fra ulike deler av landet, men har lang botid i Norge. Fellesnevnerenderes er at de hadde et ønske om å skape et kulturelt rom for latin-amerikansk musikk og kultur på eteren. Resultatet prosjektet IntheMixStyle.

    – Vårt mål er å skape en journalistisk plattform som kombinerer musikk, underholdning og litt nyhetsreportasjer, sier Ariel Fuenzalida, primus motor bak nettradioen.

    Nettradioen har de holdt på med i to år, først fra trange lokaler i Skippergata, før de tidligere i høst flyttet til et romsligere sted på Sinsen. Særlig kulturprogrammer og livecast på sosiale medier av sportssendninger har vist seg å være populære.

    – Vi hadde flere hundre tusen unike brukere da vi sendte Chiles VM-kvalifiseringskamper tidligere i høst via livecaster på Facebook, hvor vi koblet siden vår til en chilensk nett-tv-sending. Vi fikk adgang til dette etter å ha gjort avtale med tv-kanalen. Vi har ellers seere og lyttere fra så langt unna som Australia, USA, Mexico og Kina. De kommer kort sagt fra overalt hvor det finnes spansktalende innvandrere og andre som interesserer seg for latino-kulturen.

    Gammel radiostemme
    Eldstemann Mario Neira vil for enkelte være en kjent stemme. I årevis jobbet han som reporter for Radio Latin-Amerika, en av eldste gjenværende flerspråklige innvandrerradioer i Norge. Neira kom til Norge på 70-tallet som politisk flyktning, og har lengst journalistisk erfaring i staben.

    – Jeg jobbet både i radio og i en avis i en by nord i Chile, hvor jeg skrev maktkritiske artikler både under Allende-tiden, og i årene etter det, under militærdiktaturet. Til slutt ble det for farlig for meg å være i Chile.

    Hver lørdag spiller han gamle og nye latino-hitlåter. Og i likhet med de andre på InTheMixStyle har han stor geografisk spredning blant lytterne.

    – Jeg får Facebook-meldinger og oppringninger av latinere bosatt i Norge, og i andre verdensdeler. Vi når fram til alle verdenshjørner hvor det befinner en spansktalende person så når vi frem.

    Stasjonens "potet"
    Karina Svendsen, som har chilensk og argentinsk bakgrunn, trives i rollen som "potet".

    – Jeg står bak mikrofonen, og lager promoer, tar bilder, lager reklameillustrasjoner og mye annet. Jeg stortrives med å jobbe i litt "høyoktan"-omgivelser. I de årene familien min og jeg bodde i Buenos Aires i Argentina var faren min involvert i teater-og filmmiljøet. Vi hadde ofte kjendiser, fotografer og kameramenn på besøk. Jeg tenker at erfaringene i løpet av den perioden ble avgjørende for at jeg valgte underholdningsbransjen som karrierevei.

    Norsk-chilensk "Klara klok"
    Luisa Fuenzalida, mor til Ariel, har hver helg sitt eget program, hvor hun spiller det hun kaller "minnemusikk".

    – Jeg kommer fra Rancagua, en by som ligger 80 km sør for hovedstaden Santiago, og hadde venner og nær familie som var involvert i å lage lokalradio. For oss som var unge på 60- og 70-tallet i de spansktalende landene i Latin-Amerika var dette en spennende tid, med mye romantikk og samfunnsendringer. Når jeg spiller musikken fra ungdomstiden min, er det som å reise tilbake i tid, til et sted hvor det kanskje ikke var så mye materiell velstand, men hvor alt var på en måte langt mer uskyldig. Hvor folk levde enklere og mindre stressende liv. Jeg vil helt klart kalle meg selv en radionostalgiker.

    For Luisa er imidlertid radio ikke bare å spille plater. Når hun er live, tar hun imot SMSer, Facebook-meldinger, og prøver å komme med råd. Noen ganger kan hun hjelpe folk med å kontakte slekt i opprinnelseslandet, andre ganger oversette informasjon fra offentlige etater.

    – Vi som er i en radiostasjon har et publikum vi skal nå frem til, og som vi må kommunisere med, om det som rører seg i deres liv. Jeg mener at vi som radiostasjon faktisk skal ha en sosial profil, og hjelpe folk. Noen av lytterne våre er langboende og nyankomne som ikke prater godt norsk, og som trenger en mediekanal på morsmålet.

    Sikter høyt
    Ariel fremhever også at alle sjangre er velkommen på nettradiokanalen.

    – Vi er jo tross alt InTheMixStyle. Vi skal mikse ulike stiler, og ikke bare spille latino-hits eller folkemusikk, men også ha med hip-hop, rock og annet.

    Stolt viser han og resten av staben Utrops utsendte medarbeider det knøttlille studioet på Sinsen. Med pekefingeren rettet mot gangen sier han stolt:

    – En gang håper jeg at vi kan bli så store at vi kan få hele gangen for oss selv. Jeg er en som liker å få ting gjort, og gjort med kvalitet.

    Store planer
    Fuenzalida snakker om store planer, om å lage festivaler i samarbeid med kommunen og samarbeide med et privat TV-kanal i Chile om flere multimediale prosjekter.

    – Se på hva en gruppe som norsk-pakistanerne har klart å få til gjennom Mela-festivalen. Vi som er latinere har egentlig få arenaer for kulturell utfoldelse, og dette er en sjanse for å vise oss frem, for å gjøre kulturen vår tilgjengelig for et større publikum. Hvorfor ikke sikte høyt, hvorfor ikke drømme om noe stort på vegne av latino-miljøet og majoriteten? spør han retorisk.

    – Er suksess viktig for deg?

    – Å lykkes er jo premien man får for å ha gjort en god jobb. Men viktigst av alt er det å kunne samarbeide med ulike mennesker med ulike bakgrunner, la dem være en del av dette. Jeg ser det som den største form for suksess.

    ● (utrop.no/32281)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Kulturformidler gjennom 40 år

    I 40 år har han utrettelig kjempet for å bevare og formidle afrikansk kultur i Norge.

    – Vi trenger flere møteplasser for å lære tilnærming og gå vekk fra polarisering mellom majoritet og minoritet, er budskapet fra lederen for Afrikansk kulturinstitutt, Barth Niava. Som selv har drevet med kulturformidling i 40 år. Foto: Claudio Castello

    Kulturformidler gjennom 40 år

    I 40 år har han utrettelig kjempet for å bevare og formidle afrikansk kultur i Norge.

    AV Claudio Castello

    Mannen som har gitt så mye for afrikansk kultur i Norge, er Barth Niava, grunnlegger av Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK). De første 15 årene, frem til 1992, måtte CAK klare seg uten en eneste tilskuddskrone fra staten.

    – Vi fikk ofte høre at vi hadde udefinerte målgrupper. Jeg tror det handlet mer om viljen til å definere oss fra et majoritetssynspunkt, enn at vi skal kunne definere vår kultur her i Norge. Holdninger som fortsatt finnes i dag, men som kanskje er blitt mer subtile, sier Niava.

    «Moralen i historien til Afrikansk kulturinstitutt er at man trenger tid, tålmodighet og innsats for å kunne drive på egne premisser.»

    I dag kaller han seg for "langvarig kulturarbeider med 40 års erfaring".

    – Jeg ser det som min hovedoppgave å skape holdninger og formidle kunnskap mot fordommer. Og ikke minst å formidle kultur på egne vilkår. Som del av den koloniale arven har vestlig kultur alltid kategorisert og definert oss. Vi som kommer fra afrikanske land og kulturer, er best til å definere oss selv kulturelt, slik hvite nordmenn er best egnet til å definere seg selv og sin kulturarv.

    Selvstendighet med pris
    CAK, eller Afrikansk kulturinstitutt, som Niava påpeker at det offisielt nå heter, fylte nylig 40-årsjubileum. 40 år Niava forteller har vært preget av kamp for egen eksistens.

    – For oss har det kostet å være 100 prosent selvstendige, altså å være uten bindninger til både stat og andre interessegrupper. Da vi ble stiftet i 1977, var Norges fokus på Afrika preget av bistandsnarrativet. Jeg som ivorianer, eller andre som sør-afrikanere, nigerianere eller etiopere kunne ikke formidle egen kultur på egne vilkår.

    For ham og for CAK har dette ført til enkelte tragikomiske utslag.

    – I tiår har vi hatt festivaler, bokmesser, aktiviteter for barn og seminarer for lærerutdanning. Samtidig er vi det eneste stedet i Norge som aldri har fått statsstøtte for opprettelse av egne lokaler. Vi har opplevd å bli tatt inn som et "nasjonalt anliggende", og få midler fra posten over "ymse midler". Moralen i historien er at man trenger tid, tålmodighet og innsats for å kunne drive på egne premisser, og bestemme egen integreringsprosess i Norge. Vi har klart oss, tross alt.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Barth Niava har jobbet for afrikansk kultur i Norge i 40 år. Han har lært nordmenn mye om Afrika. På 1980-tallet startet han et senter for afrikansk kultur.
    • - Jeg ser at mange norske kvinner bærer barna sine nå. Det er en afrikansk teknikk vi har lært bort. Det er fint å se at kvinner bruker den. Jeg mener at vi må lære enda mer av hverandre. Da vil det bli lettere å leve sammen, sier han.
    • Da Barth Niava kom til Norge, var det nesten ingen innvandrere her. - Mye har blitt bedre for innvandrere, men mange er fremdeles redde redde for at kulturen i Norge skal bli ødelagt, sier Niava.

     

    Kulturfeltets "G4"
    En periode gikk han sammen med Stiftelsen Horisont, som står bak Mela-festivalen, Nordic Black Theatre og Cosmopolite, sammen med store mangfoldige kulturpersonligheter som Khalid Salimi, Cliff Moustache og Miloud Guiderk.

    – Vi kalte oss selv for det flerkulturelle Norges svar på "G4", sier han med et smil.

    – For oss var dette et slags tiltak i fellesskap, med fokus på å fremme mangfoldet i norsk kulturliv og vise at det som defineres som minoritetskultur, ikke er ensformig. Jeg synes vi lyktes rimelig greit, men den viktigste lærdommen vi fikk, var å godta at vi var forskjellige representanter med ulike erfaringer. Og det vi hadde til felles, var å være flerkulturelle.

    Ung student
    70-åringen, som ble født i Abidjan i Elfenbenskysten, fikk som ung oppleve tiåret som definerte både ham personlig og hans kulturelle og politiske engasjement.

    – 1960-tallet var tiåret da avkoloniseringen virkelig skjøt fart, og alt opplevdes som spennende og frigjørende. Nå skulle vi afrikanere endelig utøve makt i eget hus.

    Det var gjennom musikken og kulturen at han vokste opp til å bli den han er i dag. Først ved å utdanne seg til musikklærer i Abidjan og Versailles fra 1966 til 1969 etter at han hadde tatt examen artium i Abidjan i 1966. Fra 1969 til 1975 studerte han fløyte ved Norges musikkhøgskole i Oslo, før han gikk videre med institusjonelt kulturarbeid, og tok initiativet til et afrikansk kultursenter i Oslo. Stedet som nå er CAK.

    – Norge var jo et helt annerledes land på den tiden. I mange afrikanske land hadde Norge et godt rykte, i og med at landet var svært lite involvert i den europeiske koloniseringen av Afrika. Landet ble sett på som et foregangsland når det gjaldt å fremme internasjonale verdier som soldaritet. Og det var blant annet på grunn av dette at CAK ble etablert.

    Eksotisering og nysjerrighet
    – Hvordan var det å være ivorianer i et så monokulturelt Norge på den tiden?

    – Egentlig var det en ganske spesiell opplevelse. Jeg opplevde både eksotisering og nysgjerrighet. Folk var jo ikke vant til å se mennesker som hadde annen hudfarge. Men i studentmiljøene var det noe helt annet, der var folk politisk bevisste og engasjerte i den afrikanske frigjøringskampen, og interesserte i den svarte rettighetskampen i USA.

    – Ikke mer rasisme i Norge
    – Var det verre når det gjaldt rasisme, eller var det som nå?

    – Egentlig var det ikke så mye rasisme og "vonde følelser" på den tiden. Norge var kritthvitt, og vi som var "synlig utenlandske", var så få at folk ikke så på oss som en trussel. Vi har på en måte kommet oss videre, men på andre områder gått feil. Og samfunnsdebatten har forblitt den samme, med visse modifikasjoner. Nå snakker jo enkelte samfunnsdebattanter om å beskytte norsk kultur og norske verdier.

    Niava legger til:

    – Det at det er flere av oss som utfordrer det kritthvite og vestlig-dominerte narrativet, er med på å trigge rasistiske krefter, med det skjer ikke nødvendigvis fordi det norske samfunnet eller gjennomsnittsnordmannen er blitt rasistisk.

    Annen type norskhet
    Som ung mann studerte Niava blant annet også i Frankrike, og han ser store forskjeller fra Norge.

    – Franskmennene snakker ofte om "metissage", om det blandede samfunnet. Vi er ennå på det "flerkulturelle stadiet" i Norge, og snakker ennå om "interkulturell dialog".

    – Hva ser du som årsaken til dette?

    – Det har nok å gjøre med historisk homogenitet som ikke er like fremtredende nå. Vi har ikke denne homogeniteten lenger, men det finnes fortsatt de som drømmer seg tilbake til den tiden, og som har det vanskelig å godta annerledeshet, eller norskhet som er annerledes. Jeg tenker spesielt på unge som er født her, men som er "synlig annerledes", og vil av enkelte eksluderes fra norskhetsbegrepet.

    Synlighet er viktig
    – Så hva mener du skal til for at vi i Norge lykkes som flerkulturelt samfunn?

    – Vi er nødt til å fremme mangfold og multikulturalisme. Vi må øke kunnskapsnivået blant folk om alle ulike kulturer, både majoritets- og minoritetskulturene. Vi trenger flere møteplasser for å lære tilnærmingsmåter og gå vekk fra polarisering, spesielt i de vanskelige tidene vi nå lever i. Og så er det viktig for oss som er "synlig annerledes" å bli synlige. F eks at norskfødte barn med afrikansk bakgrunn ser flere svarte barn i skolebøker.

    Niava selv velger å være optimistisk for fremtiden.

    – Hvite nordmenn har lært tradisjonell afrikansk barnebæring av oss her på senteret. Jeg ser at flere i Oslo bærer barna sine som alternativ til barnevognen. Jeg har fordypet meg i norsk litteratur, og sett at Asbjørnsen og Moe har hatt en veldig afrikansk måte å skrive sine "erkenorske" eventyr på, gjennom å skildre naturen og dyreverdenen.

    Og så skal man skal ikke være redd for å vise frem ulikheter, som del av en kulturformidling, mener han videre.

    – Ulikheter er vår felles rikdom, selv om vi skal også finne likhetene som forener oss på det menneskelige planet. Ulikheter gjør at vi lærer av hverandre. Historien har flere ganger vist at land og samfunn ikke utvikler seg videre uten impulsene utenfra. ● (utrop.no/32385)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Politiadvokaten Khan

    Jalal Khan gikk fra å skrive kulturjournalistikk til å stortrives i jobben som politiadvokat.

    Eks-Utrop-frilanser Jalal Khan gikk uvante karriereveier, fra skrivekunsten til jussen. Foto: Claudio Castello

    Politiadvokaten Khan

    Jalal Khan gikk fra å skrive kulturjournalistikk til å stortrives i jobben som politiadvokat.

    AV Claudio Castello

    Khan frilanset for blant annet Utrop, hadde egen ungdomsmagasin en kort periode, og skrev i tillegg for en lokalavis i hjembyen Moss.

    – Ungdomsmagasinet SnX (sms-språk for "snakkes") ble startet jeg da jeg gikk siste året på ungdomsskolen og holdt det gående i tre år. Vi skrev om ting som angikk oss unge, og fikk i en periode også støtte fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

    Etter studiene er han tilbake til hjemstedet der alt startet, men i en helt annen jobbsetting. Publiseringssystemer er byttet ut med politidatabaser. Khan er nemlig tilbake som politiadvokat i Politidistrikt Øst.

    – Jeg fant etter hvert ut at jeg hadde lidenskap for juss, og enda større lidenskap for problemløsning og for å hjelpe folk, forklarer Khan.

    Strenge krav
    Fem år gikk han på jusstudiene på Universitetet i Oslo.

    – Å gå på juss betyr mye lesing og mye egeninnsats. Studiet krever mye av deg, og krever mye selvdisiplin, i og med at jurister og politifolk, og andre som kommer i offentlig tjeneste, får betydningsfulle jobber i det norske samfunnet. Samtidig opplevde jeg også at juss er svært populært, selv om det er "strengt" studium.

    Etter fem år med lesing og eksamener gikk Khan ut av UiO, og rett inn i juriststilling hos Fylkesmannen i Østfold. Så gikk turen over Namsmannen i Horten.

    – Egentlig kan jeg si meg god og heldig at jeg stortrives med det jeg gjør. Jeg har en jobb som jeg gjør at jeg gleder meg til å stå opp om morgenen.

    Rett nord
    Så gikk det rett nord med Khan, til politidistriktet Nord, nærmere bestemt Mosjøen.

    – Enkelte har sagt at du må langt nord for å oppleve det egentlige Nord-Norge, men Mosjøen var mer enn langt nok nord for meg.

    For en ung norsk-pakistansk mossegutt var oppholdet fra i fjor vinter frem til jobbskiftet denne våren litt av en opplevelse.

    – Jeg var tidlig i 20-årene og for første gang bodde jeg for meg selv. Så den første tiden var litt tøff, siden jeg jo var vant til å bo samme med far, mor og søsken. Ellers har jeg bare gode minner derfra og holder fortsatt kontakt med gamle jobbkolleger. Å dra ut på egen hånd for jobb eller studier er uansett noe å anbefale. Man lærer selvstendig tenkning og å bli bedre kjent med selv.

    «En må aldri glemme at det å håndheve loven er en jobb som handler om mennesker og menneskelige hensyn.»

    – Var dette en annerledes opplevelse av norsk kultur for deg?

    – Nord-Norge er helt klart forskjellig fra Østlandet og Oslo-området. Jeg ble kjent med en mye barskere natur, og mye av fritiden ble også brukt til turer, i tillegg til sosial omgang. Å komme til et mindre sted gjør at man også må innrette seg. I storbyer som Oslo kan man lettere finne folk som er både lik deg eller ganske ulik deg, både når det gjelder kultur og livsstil. Ute i distriktene er folk i større grad på sammebølgelengde, noe som også kan være positivt, med tanke på godt naboskap og samhold.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Jalal Khan er jurist. Han jobber som politiadvokat. Det betyr at han jobber med å finne ut om folk har brutt loven. Han jobber også med å få dem straffet.
    • Tidligere jobbet Khan som journalist. Men så fant han ut at han ville studere jus. Det er et hardt studium. Du må lese veldig mye. Men det gikk bra for Khan.
    • Etter studiene jobbet han i Nord-Norge. Det var fint å bli kjent med en annen del av landet. Men det var også vanskelig å være borte fra familien, forteller han. Nå er han tilbake på Østlandet og jobber som politiadvokat.

     

    Utfordrende, men givende 
    Offisielt kan Khan titulere seg som etterforskningsleder i straffesaker. En jobb som ifølge ham selv alltd medfører varierte arbeidsdager.

    – Jeg har en portefølje som innholder alt fra narkotika til saker av grovere kaliber, så ingen jobbdager er helt like. Jobben innebærer også mye reise- og møtevirksomhet.

    Selv sier Khan at det er psykologi-aspektet bak kriminalitetsforebyggingen som han synes er mest interessant.

    – Å tolke livshistorier og løse hendelsesforløp, å se hvordan og hvorfor et menneske agerer på et bestemt vis, er viktige å ha i mente når man skal håndheve loven. En må aldri glemme at dette er en jobb som handler om mennesker og menneskelige hensyn.

    – Hva er dine fremtidsplaner? Hvor lenge vil du være etterforskningsleder i politidistriktet?

    – For meg er dette en jobb som krever og utfordrer, men også gir mye tilbake. Så lenge jeg sitter med denne følelsen etter endt arbeidsdag vil jeg fortsette i stillingen.

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Turisten som ble prest

    For 26 år siden var Nobu Imazu en svært Norgesinteressert turist som kom på besøk. Han likte seg så godt her i landet at han gjorde luthersk prest av seg.

    Nobu Imazu reiste fra millionbyen Kobe i Japan til Vestlandet. Han bor nå på bygda Olsvik, hvor han er kapellan. Foto: Privat

    Turisten som ble prest

    For 26 år siden var Nobu Imazu en svært Norgesinteressert turist som kom på besøk. Han likte seg så godt her i landet at han gjorde luthersk prest av seg.

    Av Song Chi

    Nobu Imazu besøkte Norge for første gang i 1991 som turist. Han var glad i Norges natur og interessert i norsk historie. Under gymnastiden leste ham en bok om Skandinavias historie. For han var det spennende å lese hvordan en liten nasjon som Norge har kjempet for sin selvstendighet gjennom historien, særlig under den andre verdenskrig.

    Senere i livet opprettholdt han Norges-interessen. Som universitetsstudent skrev han om Norges motstandsbevegelse under krigen. Likevel trodde han aldri at han skulle ende opp i landet han leste og skrev så mye om. Men det gjorde han. Og i dag er Imazu kapellan i Olsvik kirke på Vestlandet.

    – Var du religiøs før du kom til Norge? 

    «Kristne i Norge er i ferd med å bli en minoritetsgruppe i Norge som i Japan.»

    – Jeg var ikke religiøs fra barndommen av, men trodde på en høyere makt som barn og tenåring. I tillegg pleide jeg å besøke shinto-helligdommer og buddhistiske templer under høytidene, slik de fleste japanere gjør. Jeg lærte ingenting om religion på skolen, fordi religiøs undervisning ble forbudt etter at man skilte mellom stat og religion etter krigen. Personlig har jeg hatt stor respekt for zen-buddhismen, fordi min gode venn fra gymnastiden er zen-buddhist og retningen har vært populær her i Vesten.

    Gjorde lutheraner av seg
    Imazu sier han bestemte seg for å bli døpt i forbindelse med sin interesse for Norge.

    – Nordmenn er tradisjonelt lutheranere, og derfor ville jeg også bli det. Hjembyen min Kobe har vært kjent som en by med mange norske misjonærer. Jeg fant en norsk misjonær i nærområdet i 1991 og ble døpt av ham i 1993. Men jeg møtte Jesus Kristus som min personlige frelser og herre mens jeg gikk på en folkeskole i Norge i året 1994/1995. Det var en sterk frelseserfaring som jeg aldri kan glemme. Jeg kom tilbake til Norge i 1998 for å studere teologi i Oslo etter å ha bodd i Japan i tre år. Jeg ble ferdig utdannet teolog i 2005, og jobbet deretter som prest i en frikirke i Ørsta på Sunnmøre. Videre ble jeg ordinert som prest i den norske kirke på Fitjar i 2007. Så endte jeg opp i Olsvik kirke i 2015 og arbeider som kapellan der.

    – Hvordan var det å være kristen i et land dominert av shintoisme og buddhisme? Kan du sammenligne det religiøse livet i Japan med Norge?

    – Kristne er en svært liten minoritetsgruppe i Japan. De har en grunn til å kjempe for sin religiøse identitet i forhold til shintoismen og buddhismen. Jeg er den første kristne i min slekt og ble døpt mot mine foreldres vilje. Jeg har hatt et spenningsfylt forhold til mine foreldre i flere år og erfart diskriminering i jobbsammenheng. Dette er ting som mine norske kristne venner ikke kan forstå. Tilstanden i Norge er helt annerledes, nettopp fordi Norge har alltid vært et kristent land.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Nobu Imazu kommer fra Japan. Han har bodd i Norge i 26 år. Han kom hit som student. Han studerte norsk historie. Han skrev om Norges kamp for å bli et eget land.
    • Etter hvert ble han mer religiøs. Han ble kristen. Han følte at Jesus er frelseren til menneskene. Derfor ville han bli prest. Han begynte å studere religionen.
    • Nå jobber han som en prest i en kirke på Vestlandet. I Norge har folk det trygt og godt. Mange tenker at de ikke trenger Gud. Staten tar vare på oss, så nordmenn har ikke så mye å bekymre seg for. Derfor har det blitt færre religiøse, mener han.

     

    Endring i religiøs klima
    Å være kristen i Norge har ifølge Imazu alltid vært trygt, men i de siste 20 årene har det skjedd en dramatisk endring i det religiøse klimaet, mener han.

    – Kirken i Norge er ikke en statskirke lenger. Den norske kirke ønsker ikke å miste sin makt over folket og strever derfor med å nå dem. Men det har blitt svært mange innvandrere i Norge som ikke har en naturlig kontakt med den og stadig flere etniske nordmenn som ikke døper sine barn. Kristne i Norge er i ferd med å bli en minoritetsgruppe i Norge som i Japan.

    – Livet i Japan synes å ofte å være stressende, sammenlignet med Norge. Er det noen sammenheng mellom stress og det religiøse livet? Kan folk i et fredelig samfunn kanskje ikke føle behovet for en Gud?

    – Det er sant at japanere generelt jobber mer enn nordmenn og at det er færre mennesker i Norge enn i Japan. Likevel vet jeg ikke om nordmenn stresser mindre enn japanere. Svært mange nordmenn er opptatt av yoga og mindfullness, nettopp fordi de erfarer mye stress i hverdagen. Mange mennesker i dagens Norge foretrekker å tro på en guddommelig kraft i seg selv, fordi kristendommens personlige Gud virker som noe gammeldags og uaktuell for dem. Moderne vestlige individualister vil ikke styres av den allmektige Gud, men vil styre sin guddommelige kraft for å realisere seg selv og leve det livet som de ønsker.

    Tro i en usikker verde
    – Tror du at man i det moderne samfunnet tenker mindre på Gud? Eller er det motsatte – at flere mennesker får en tro på grunn av en stadig mer usikker verden?

    – Norge er et trygt og beskyttet land på mange måter. Det må også nevnes at Norge er en velorganisert velferdsstat. Jeg tenker ofte at Gud er nesten arbeidsløs i Norge, for folk flest tenker ikke på Gud i hverdagen. Det er ikke Gud, men staten og forsikringsselskapene som sørger for at folk skal ha det godt. Mennesker kommer til troen gjennom kriser. Derfor begynner flere og flere mennesker å tenke på Gud i møte med utrygghet og usikkerhet, men det er bare en begynnelse på det kristne liv. Kristendommen handler først og fremst om Guds evige kjærlighet til menneskeslekten. Vi kan bare virkelig forstå kristendommens hemmelighet når vi erfarer oss elsket av Gud for Jesu skyld.

    – Verden ser ut til å være mer delt på grunn av ekstremistiske ideologier og hat. Har du et budskap til både kristne og ikke-kristne?

    – Jeg synes at det er viktig å ha en åpen og sunn holdning til dem som tilhører en annen religiøs eller ideologisk retning. Personlig har jeg hatt åpen dialog med buddhister, muslimer og jøder. Ikke minst med min gode venn fra gymnastiden som nå arbeider som zen-buddhistprest. Jeg møter ham hver gang jeg er i Japan på ferie. I møte med andre religioner har jeg blitt mer bevisst på hvem jeg tror på. Å være tro mot sin tro og å ha respekt for andres tro er ikke noen motsetning for meg. Religiøse fundamentalistertrekker seg ofte tilbake fra resten av verden og lever i sin egen. Det fører til at de mister evnen til å orientere seg i den virkelige verden. Dette er farlig. Verden har alltid vært full av kaos og motsetninger. Vi må leve med det, men vi må realisere våre drømmer og visjoner skritt for skritt i hverdagen med trofasthet og tålmodighet.

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Studentprest for alle, uavhengig av tro

    – Vi i Den norske kirke må bruke vår makt for å tilrettelegge for andres religiøse praksiser i et mangfoldig samfunn, sier studentprest Inger Anne Naterstad ved Universitetet i Oslo etter 25 år i jobben.

    En studentprest for alle: Inger Anne Naterstad er UiOs ”altmuligkvinne” på samtaleplanet. Foto: Claudio Castello

    Studentprest for alle, uavhengig av tro

    – Vi i Den norske kirke må bruke vår makt for å tilrettelegge for andres religiøse praksiser i et mangfoldig samfunn, sier studentprest Inger Anne Naterstad ved Universitetet i Oslo etter 25 år i jobben.

    AV Claudio Castello

    Naterstad har i løpet av disse 25 årene sett hvordan studentmassen har endret seg i tråd med samfunnsutviklingen i Norge. Samtidig føler hun, som kirkepolitiker, studentprest og fagforeningsleder innenfor den tidligere Statskirken, en slags "rød plikttråd".

    «Vi blir vi brukt av studenter med ulike religiøse ståsteder til samtaler om tro og tvil.»

    – Jeg er ikke en prest som bare skal stå foran forsamlingen og preke på søndager. Jeg ser det som en plikt og en inspirasjon å få være med på å bygge en kirke som er raus og inkluderende, og hvor folk, uansett hvem de er, føler seg sett og hørt.

    Hun legger til:

    – Vi i Den norske kirke har lenge hatt en privilegert posisjon i det norske samfunnet. Jeg ser for meg at vi som nåværende folkekirke må bruke vår makt for å tilrettelegge for andres religiøse praksiser i et mangfoldig samfunn.

    Kjent med muslimske studenter 
    Naterstad har en datter, og stortrives med å lese, strikke, og med å gå på teater når hun ikke "bygger kirke", og er på jobb. Hun har bakgrunn fra menighetsarbeid, men har i en årrekke holdt til i et lite kontorlokale i Fredrikke-bygget på Universitetet i Oslo.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Inger Anne Naterstad er prest. Hun jobber ved Universitetet i Oslo. Hun er prest for studentene. Det har hun vært i 25 år. - Det er viktig for meg å være prest for alle, også for dem som har andre religioner eller ikke tror på noe, sier hun.
    • Hun ble kjent med muslimske studenter første gang i 1994. De ville gjerne ha et bønnerom. Hun hjalp de muslimske studentene med dette.
    • Det er viktig at studentene kan stole på meg. Studentene kommer til meg med alle slags bekymringer og gleder. Derfor er det viktig for meg å være åpen for alle typer samtaler, forteller hun.

    Hun møtte for første gang en muslimsk student på Blindern til samtale i 1994.

    – Studentene oppsøkte meg for å spørre om de kunne bruke Frederikke kapell for sin bønn. Spørsmålet kom den gangen overraskende på meg, men deres fortelling om at det var vanskelig å finne et skjermet sted å be, gjorde at jeg ville gå sammen med dem for å løse den utfordringen. De fikk be i kapellet til vi sammen med Universitetet fant egnede lokaler. I 1996 fikk de "Rommet under trappa", og i 2006 frigjorde universitetet lokalene til det som i dag er Mosallaen i Frederikke. Dette rommet er tegnet av samme interiørarkitekt som har tegnet Frederikke kapell, og de to rommene ligger vegg i vegg. Ved å ha et bønnerom her på Fredrikke slipper vi også at studentene å blir spredt rundt omkring ulike steder i byen for å dekke sine religiøse behov.

    Like i nærheten av Mosallaen og kapellet er det et Rom for tro og tanke, slike rom er det også på de fleste fakultetene. Disse rommene må studenter av ulik tro og livssyn dele.

    – Universitetet har ulike religiøse studentsamfunn som har kommet og gått. På 90-tallet begynte de første studentene med muslimsk bakgrunn å organisere seg. I dag er det flere muslimske studentforeninger, noe som forteller at minoriteten består av flere minoriteter.

    Går for de gode samtalene
    Hennes modus operandi for interreligiøs dialog på UiO fungerer gjennom det hun kaller "de gode og fortrolige samtalene".

    – Hvis jeg blir bedt om å stille på et møte med et annet trossamfunn, så gjør jeg det.

    Tillit kommer man langt med i denne jobben, ifølge Naterstad.

    – Det er den studenten som oppsøker prestekontoret som bestemmer hva vi skal snakke om. Av og til er tro et tema, av og til er det utfordringer hjemme, eller i kollektivet, eller et forhold som har tatt slutt, et dødsfall, eller andre erfaringer det er for vanskelig å bære aleine. Noen kommer også fordi det ikke er noen andre å dele en glede med. Tillit er noe vi får, og jeg tror den bygges om vi møter hverandre med respekt, som troende og ikke-troende hele mennesker.

    Er ikke studentimam
    – En kan kanskje si at du de facto fungerer som en slags studentimam?

    – Egentlig ikke. Jeg avstår fra denne titteleringen. En imam er en bønneleder og som har islamsk utdannelse. Her på UiO velger de muslimske studentene som møtes til fredagsbønn selv den som leder bønnen. Dette har fungert godt fordi det er et system som er basert på tillit, og hvor studentene står i fokus.

    – Er det behov for en studentimam, tror du?

    – Det ville vært topp å få en muslimsk kollega her. Jeg ser at dette er en gående debatt, spesielt fordi det er mange muslimske studenter som har en aktiv religiøs praksis. Samtidig ser jeg utfordringer når det gjelder økonomi, tilsyn og rammer. De muslimske studentene er ikke én minoritet, men mange. De fleste har sin tilhørighet til en muslimsk menighet et annet sted, her møtes de på tvers, som troende med et ønske om at bønn skal kunne være en del av studiehverdagen. Så derfor har vi den nåværende løsningen, men som sagt vil jeg gjerne ha en muslimsk kollega, og er gjerne med å finne en god løsning på denne utfordringen som noen studenter nå har lagt frem.

    Altmuligkvinne
    Naterstad har blitt i praksis brukt som "altmuligkvinne" av studentene som har tatt kontakt med henne.

    – Det er lav terskel inn til prestekontoret, og det er et tydelig skilt på døra. Det gjør at studenter vet at de går til en prest og gjør det av og til for å slippe og gå til helsevesenet. Noen ganger er det min jobb å motivere for annen kvalifisert hjelp enn den vi kan gi på prestekontoret. Da er et godt samarbeid med SiO Helse og SiO Rådgivning viktig.

    Hun er samtidig innforstått med at hun må ofte ta denne type samtaler, og ser det som viktig å jobbe på tvers av tro og ikke-tro i en setting som UiO.

    – Vi blir vi brukt av studenter med ulike religiøse ståsteder til samtaler om tro og tvil. Jeg tror vår tydelighet som prester på Universitetet er en ressurs for studentene, det forteller at mangfoldet har plass, at tro og religiøspraksis for mange er en viktig del av det å være menneske.

    – UiO preges av mangfoldet
    – Ser du en utvikling hvor religion blir stadig mer fremtrendende i studentmiljøene?

    – Jeg opplever at muslimske studenters tydelighet for enkelte kan være en utfordring, og at jeg som studentprest ofte får være et mellomledd for dialog. Endringer og mangfold bringer med seg både fordeler og utfordringer. Særlig her på et universitet, hvor mye av den etiske og vitenskapelige debatten pågår, og som igjen vil sette sitt spor i samfunnet. Alle vi, studenter, lærere og samtalepartnere er premissleveradører for en offentlig samtale som er større enn oss her på UiO, og som vil prege samfunnsdebatten i årene fremover. Denne institusjonen kan gi studentene gode forventninger til hva det er å være del av et samfunn, hva det er å bli tatt på alvor og hva det betyr at noen har forventninger til deg.

    – Vil jobben din endre seg noe særlig i tiden fremover, i takt med dette nye mangfoldet?

    – Kanskje når det gjelder enkelte ting. Men det som er viktig å fremheve her, er at det å være ung har mange fellesstrekk, som går på tvers av kultur eller religiøsitet. Å være i 20-årene er en brytningstid, hvor du skal finne ut hvem du er, og du skal sette beina under deg og kunne stå rimelig trygt alene. Så den trygge og ærlige samtalen kommer nok til å forbli den samme.

    ● (utrop.no/32248)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Tekster som treffer den norske nerven

    Bok om «norskhet» sett fra fra ulike perspektiver representerer stemmer som tar et oppgjør med hverdagsrasismen og tar definisjonsmakten tilbake fra dem som ikke aner hva det vil si å være synlig minoritet i dagens Norge, skriver Tony Burner i denne anmeldelsen.

    Av Tony Burner

    «Skal liksom liksom-passet ditt bety noe»
    Frekk forlag og Minotenk, 2017
    107 sider, redigert av Ellen Reiss

    I kjølvannet av valgkampen og diskusjonen rundt norske verdier, er dette en kjærkommen bok som jeg mener treffer den norske nerven godt. Hva betyr det å være norsk? Hva er norske verdier og norsk kultur? Når blir man ansett for å være «norsk nok»? Disse er noen av spørsmålene de ti gripende, korte, velskrevne og lettleste tekstene i denne boka belyser, med tittel fra Karpe Diems låt «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din».

    Målgruppa vil jeg si er ungdommer og unge voksne, særlig de som tilhører majoriteten i Norge og godt kan trenge å se verden fra et minoritetsperspektiv, men også minoriteter som lett kan kjenne seg igjen og dermed oppleve at deres erfaringer ikke er unike, rare eller fremmede.

    Norskhet under lupen
    Det er ungdommer som har førstehånderfaring fra temaene «norskhet» som skriver fra ulike perspektiver. Saqib Razaq ser med et kritisk blikk på begrepet integrering. Han bruker metaforen reinkarnasjon for å illustrere poenget: hvor mange generasjoner må innvandrere bli gjenfødt før de kan bli ansett som norske eller velintegrerte?

    Selv om Razaq er født i Norge, har han flere erfaringer som tilsier at majoriteten ikke anerkjenner hans norskhet. Sumaya Jirde Ali tar et kraftig oppgjør med takknemlighetstanken. Hvorfor skal innvandrere eller barn/barnebarn av innvandrere kreves en større takknemlighet enn majoriteten? Er det ikke rimelig at folk som bor i dette landet har samme verdi hva gjelder ytringsfrihet? Og at deres samfunnskritikk teller like mye som majoritetens?

    En annen tekst er skrevet som et eventyr i tredjeperson. Fatema Al-Musawis biografi viser hvordan et samfunnsengasjert menneske født i Norge, med et navn, utseende og religion som majoriteten betrakter som fremmed, i så mange situasjoner blir fremmedgjort. Hun understreker viktigheten av at det er du, og bare du, som har definisjonsmakten over hvem du er. Føler du tilhørighet til Norge, så bør du inkluderes og anses som norsk, uansett hudfarge, livssyn, navn eller foreldrebakgrunn.

    Teksten «Arven min» av Pamir Ehsas viser hva enkelte minoritetsbarns dype respekt for foreldrene kan bunne i. Han vil vise at denne respekten ikke trenger å være en konsekvens av frykt. Tvert imot, tenker han at hans bragder i livet og aktivisten som kjemper mot urett – på linje med mange andre minoritetsbarn – er en arv fra foreldrenes holdninger og innsats. En annen tekst som tar for seg den religiøse og kulturelle arven er Harvir Kaur sin. Hun viser at etterkommerne har knust mange glasstak, med henvisning til statistikk over innvandrerbarns engasjement i høyere utdanning og det minkende sosioøkonomiske gapet mellom dem og majoriteten.

    Sterk tilhørighet til Norge
    Muniba Ahmad forteller om foreldrenes klassereise og hennes sterke følelse av tilhørighet til Norge. Tross denne følelsen, viser hun hvordan hun hele tida må gjøre litt ekstra som synlig minoritet for å komme på samme nivå som jevnaldrende fra majoriteten. Hun løfter blikket til makronivå og setter fingeren på den høyrepopulistiske bølgen vi er vitne til i Vesten, som terrormistanker og innreiseforbud for muslimer. Det samme gjør Nora Mehsen i sin tekst med kritikk av «innvandringsregnskap» som tydelig skiller ut innvandrere som en byrde for velferdsstaten. Med eksempler fra andre europeiske land, viser Mehsen hvordan innvandrere i Vesten de siste årene har blitt mer som annenrangsborgere å regne.

    En som går mer analytisk til verks er Julie Ræstad Owe, som er minoriteten i boka, men
    tilsynelatende tilhører hun majoriteten i Norge. Hun tar for seg begrepene fordommer, minoritet og majoritet, og problematiserer det faktum at normer og verdier blant folk som ser like ut faktisk kan være mer forskjellige enn folk som ser ulike ut. Medisinen mot negative fordommer er å bli bedre kjent og omgås med folk du er skeptisk til.

    På slutten av teksten forteller Owe at hun faktisk er en minoritet, med tsjekkisk slekt, men hun går for å være norsk siden hun er hvit, blond og har et norskklingende navn. Hun bruker begrepet «kamuflert minoritet».

    Barn av etniske minoriteter
    Jeg likte godt tittelen «Barn av multikulturalismen» som spiller på Lillebjørn Nilsens sangtittel «Barn av regnbuen». I denne teksten mener Mori Diakite at vi bør ta oppgjør med tre «demoner» for å komme oss videre i debatten om multikultur og norskhet: at etnisk norskhet sitter i blodårene, at norskhet omtales i entall, og at norskhet er noe autentisk som hører fortida til. Han utfordrer alle disse demonene på elegant og filosofisk vis.

    Linn W. Firdaous beskriver hennes religiøse reise. Hun viser hvordan definisjonsmakten om å være en muslimsk kvinne på mange måter er fratatt de muslimske kvinnene, og tar et oppgjør både med de som vil dekke kvinnen til og kle henne av. På lik linje med kampen om definisjonsmakt rundt norskhet, er Firdaous’ tekst om kampen om at den som kan og skal definere sin tro er nettopp den som tror, med grunnlag i selvbestemmelse og menneskerettigheter.

    Kamp mot urett
    Den røde tråden i alle tekstene er kampen mot urett. Den uretten som rammer deg i kraft av å være synlig annerledes: «fremmed» navn, utseende eller livssyn. Den uretten som rammer deg både på et samfunns- og individnivå. Den uretten som rettes mot deg av noen som ikke kjenner deg. Disse tekstene er viktige bidrag inn i debatten om det flerkulturelle Norge, norske verdier, minoritet-majoritet, identitet, tilhørighet, og inkludering.

    Dette er det nye Norge, norsk ungdom med minoritetsbakgrunn, som tar rommet, knuser glasstaket og viser vei. Jeg anbefaler boka på det sterkeste. Det er slike stemmer som tar et oppgjør med hverdagsrasismen og tar definisjonsmakten tilbake fra dem som ikke aner hva det vil si å være synlig minoritet i dagens Norge. Siste ord er definitivt ikke sagt fra forfatterne av denne boka. ● (utrop.no/32514)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Kjemper mot kjønnslemlestelse

    Farhia Luul Makerow ble nominert til Jentepris 2017 for sitt arbeid mot kjønnslemlestelse.

    Når foreldrene forstår at tradisjonen med omskjæring ikke omtales i Koranen, at det bare er en praksis utviklet ut ifra ulike tolkninger i etterkant, så vil kanskje holdningen til tradisjonen endres, forteller Makerow. Hun ble nominert til Jenteprisen 2017. Foto: Martha Linnea Pukallus

    Kjemper mot kjønnslemlestelse

    Farhia Luul Makerow ble nominert til Jentepris 2017 for sitt arbeid mot kjønnslemlestelse.

    Av Hanna Skotheim

    – Det gjør ingenting at jeg ikke vant. Alle de unge jentene som er blitt nominert har gjort og gjør også en bra jobb ved at de engasjerer seg i samfunnet på en eller annen måte. Og egentlig følte jeg at jeg allerede vant allerede da jeg fikk vite at jeg hadde fått flest nominasjoner, forteller Farhia Luul Makerow (20).

    Hun var en av 44 nominerte til årets Jentepris, som ble vunnet av Juridisk rådgivning for kvinner (Jurk). Prisen skal hylle en person, flere personer eller en organisasjon som har gjort en spesiell innsats for jenters rettigheter. Og Makerows innsats? Å kjempe kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse.

    Kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse har opptatt Makerow helt siden hun var 15 år. Hun kommer selv fra Somalia, et land hvor nesten 100 prosent av kvinnene omskjæres. Selv er hun ikke omskåret og er oppdratt av en mor som har kjempet mot denne praksisen siden 80-tallet.

    – Det er mamma som har fortalt meg at endring skjer, men at det skjer sakte. Og grunnen til at det skjer sakte, er at ikke nok folk snakker om tematikken. Mediene skriver ikke om det. Det skrives om æresdrap, tvangsekteskap og voldtekt, som også er en krenkelse og en brudd på menneskerettighetene, men man hører ikke om kvinnelig omskjæring, sier Makerow.

    Som legger til:

    – Ja, det er viktig at mediene skriver om alle disse andre temaene. Men det betyr ikke at man må se bort fra ett bestemt tema, legger hun til.

    Reverserer omskjæring
    20-åringen omtaler moren som sin største inspirasjonskilde, både når det kommer til kampen mot kjønnslemlestelse og når det kommer til morens viljestyrke og ønske om å hjelpe andre. Og det er nettopp en slik person Makerow ønsker å være og allerede har vist seg å være, blant annet i forbindelse med dokumentaren hun var en del av i vinter.

    I dokumentaren I min mors navn tar et TV-team fra NRK turen til Somalia sammen med den daværende 15 år gamle Makerow. Hensikten med turen var å motarbeide tradisjonen med kvinnelig omskjæring. Etter at dokumentaren ble vist på NRK i februar i år, har flere unge jenter tatt kontakt med Makerow og fortalt at de ønsker å dra til sykehuset, åpne seg og forsøke å omskjæringen.

    Ifølge Makerow har norske sykehus i dag god kompetanse på å skulle reversere omskjæring, og de har mye kunnskap om omskjæring generelt. Likevel er det mange som opplever å bli henvist fra den ene personen til den andre når de faktisk tør å ta det første steget og ta kontakt.

    – Når kvinnene først tør å ringe, bør de få hjelp med en gang, sier Makerow, som selv har opplevd å ha blitt en kasteball i helsevesenet.

    Vil nå ut til foreldre
    I tillegg til å nå ut til de unge jentene, er Makerow opptatt av å nå ut til foreldrene. I Norge holder hun kurs for voksne med minoritetsbakgrunn om barneoppdragelse og integrering. Dette organiseres i regi av organisasjonen Tverrkulturell helseinfo, hvor hun arbeider ved siden av studiene. Hun mener også det er viktig å kurse foreldre i land der omskjæring er utbredt, som eksempelvis i hjemlandet hennes.

    – For å få en endring i Somalia, må det organiseres kurs for foreldre og andre i landsbyen. Da er det viktig at helsepersonell er til stede, og at disse samarbeider med en imam, da det er en person mange har mye tillit til. Når foreldrene forstår at tradisjonen med omskjæring ikke omtales i Koranen, at det bare er en praksis utviklet ut ifra ulike tolkninger i etterkant, så vil kanskje holdningen til tradisjonen endres, forteller Makerow.

    Føler seg ikke som kvinner
    Selv om Makerow ikke er omskåret, er både moren og søsteren hennes det. Da moren fikk vite at datteren hennes hadde blitt lemlestet, ble hun sjokkert. De to ble separert under krigen, datteren ble tatt av slektninger og lemlestet hele seks ganger.

    «Da dokumentaren ble vist på ulike universiteter, ble jeg overrasket over hvor få som hadde hørt om omskjæring.»

    – Jeg har sett hvor mye søsteren min har blødd, og jeg har måttet bytte ut den ene madrassen etter den andre av helseårsaker.    Og jeg har sett den ambulansen etter den andre komme og dra. Det har gjort noe med meg, forteller Makerow.

    I arbeidet mot kjønnslemlestelse har Makerow snakket med flere som er blitt omskåret, og de foreller at de sliter med menstruasjonssmerter og andre bivirkninger som vil forfølge dem resten av livet. Noe av det tristeste Makerow hører, er at mange av jentene ikke lenger føler seg som kvinner.

    – Først kan de føle glede over at de er blitt omskåret fordi da kan de giftes bort og de slipper å føle seg så annerledes. Men så kommer de til et vestlig land. Der vil de føler seg annerledes nettopp fordi de er blitt omskåret. Kanskje tenker de at det er ingen som vil gifte seg med dem fordi de skiller seg ut, sier Makerow halvveis på gråten.

    Viktig å spre inforsmasjon
    For 20-åringen er det viktig at informasjon om omskjæring spres. Også til menn, da det snakkes lite om dem og mennenes ståsted midt oppi dette.

    – Det er blant annet det jeg skal undersøke da jeg drar på feltarbeid til Tanzania i forbindelse med studiene. Der skal jeg se på masaigrupper, undersøke hva praksisen er når det kommer til omskjæring innad i denne gruppen, samt se på mennenes syn på kvinners rettigheter, forteller Makerow, som studerer internasjonale utviklingsstudier.

    Sammendrag på lettnorsk

    • Farhia Luul Makerow kjemper mot omskjæring av kvinner. Omskjæring av kvinner er forbudt i Norge. Men i Somalia er det vanlig og mange kvinner fra Somalia er omskåret.
    • Vi kaller omskjæring av kvinner også for kjønnslemlestelse. Å lemsleste betyr å ødelegge kroppen. Kjønnslemlestelse gjør veldig vondt og ødelegger kjønnsorganene til kvinnen. Mange får mye smerter resten av livet.
    • Noen tror at det står i Koranen at kvinner må skjæres. Men det stemmer ikke. Det er bare en tradisjon. Farhia Makerow og NRK har laget film om kjønnslemlestelse i Somalia. Filmen har blitt vist på universiteter. Mange visste ikke hva omskjæring er, forteller Makerow.

    Mobbeoffer
    Selv om kvinnelig kjønnslemlestelse er Makerow sin hjertesak, jobber hun også mye med mobbing. Hun ble selv mobbet da hun kom til Norge. Som den eneste i klassen med mørk hudfarge den gangen, fikk hun negative kommentarer slengt etter seg.

    – Jeg følte meg ulik alle andre med en gang og bestemte meg tidlig for å hjelpe andre på skolen som også ble mobbet eller ikke ble inkludert. Noe av det jeg var mest opptatt av var å se alle, forteller Makerow.

    Hun understreker imidlertid at det ikke nødvendigvis er barna som er hovedproblemet når det kommer til mobbing, men de voksne.

    For å få bukt med problemet reiste Makerow rundt på flere skoler hvor hun delte egne erfaringer med mobbing. I etterkant av foredragene fikk hun flere tilbakemeldinger fra andre elever som sa de kjente seg igjen i det hun hadde sagt. Hun oppsøkte også rektor på sin egen skole og fortalte han at elever ble mobbet på skolen, men det nektet han for.

    – Og så står jeg der rett foran han og er et mobbeoffer selv. Nei, voksne tar ikke mobbing seriøst nok, sier hun.

    Tematikken må på dagsorden
    Når Makerow er ferdig med studiene, håper hun på å få reist mer rundt for å formidle sitt budskap og gi informasjon. For noe av det viktigste Makerow gjør, er å snakke om tematikken. Om problematikken. For det er først når folk blir oppmerksomme på hvor ille dette er, at de forstår problemet, ifølge henne.

    – Da dokumentaren ble vist på ulike universiteter, ble jeg overrasket over hvor få som hadde hørt om omskjæring. Og de få som hadde hørt om det, visste ikke hva det innebar, forteller Makerow.

    Så tematikken må på dagsorden, det må skrives mer om det i mediene, og det er nettopp det Makerow skal arbeide for.

    Negativ medienarrativ
    Hun legger til at den negative framstillingen av somaliere i Norge bare har blitt verre ettersom hun er blitt eldre. Makerow mener også mediene bør vie mer oppmerksomhet til hva somaliere i Norge faktisk får til.

    – I mediene skrives det om hvor late somaliere er, at de snylter på staten og at de bare ”naver”. Man ser ikke de som faktisk gjør noe, slike som mamma. Tre ganger har hun brukket beinet fordi hun har måttet trosse store snømengder for å komme tidsnok til sine tre jobber. Og mamma er ikke spesiell. Det finnes mange som henne, de blir bare ikke sett, forteller Makerow. ● (utrop.no/32356)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00

    Sagt siden sist

    Om innvandring, integrering og rasisme.

    Sagt siden sist

    Om innvandring, integrering og rasisme.

    AV Claudio Castello

    – For å få ned fattigdommen i Norge, må flere innvandrere i jobb. Derfor prioriterer regjeringen kvalifisering og økt arbeidsretting i introduksjonsprogrammet og norskopplæringen. Uten språk er det vanskelig å få innpass i det norske arbeidsmarkedet.

    Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie til VGNett etter kunngjøring fra NAV om at antallet fattige innvandrere har økt.

    – Vi kan ikke lenger tilpasse oss religiøse krav som hindrer deltakelse. Det er nettopp slike holdninger og ukultur som gjør at mange mennesker flykter til Norge. Hvordan kan noen da forvente å leve etter samme regler når de kommer til et nytt land? For det er innvandrere selv som bærer de største konsekvensene av økt ulikhet. Man risikerer å bli en permanent underklasse.

    Stortingsrepresentant i Arbeiderpartiet, Masoud Garakhani (bildet) med et annerledes innfallsvinkel overfor VGNett.

    – Ulovlige innvandrere bidrar til å spre terrorisme og voldelig ekstremisme, sosial disharmoni og til og med en trussel om atomkrig.

    Myanmars leder Aung San Suu Kyi gikk hardt ut mot ulovlig immigrasjon under et møte med europeiske og asiatiske utenriksministre, melder NTB/Bergens Tidende.

    – Universitetet er en akademisk institusjon hvor man hadde forventet bedre fra ledelsen. At flere har stått for trakasseringen, at den har skjedd over tid og også overfor andre arbeidstakere, har etter ombudets oppfatning gitt universitetet en særlig oppfordring til å iverksette forebyggende tiltak mot slik trakassering.

    Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm slår fast at Universitetet i Oslo brøt loven i en rasisme-sak overfor Universitas. I vår avslørte avisen at flere ansatte ved Eiendomsavdelingen ved Universitetet i Oslo har blitt utsatt for rasisme i en årrekke.

    – Hvis en somalisk jente gifter seg med en nordmann, er det et problem, men gutten kan gifte seg med hvem han vil. Det er veldig urettferdig.

    Lærer Asad Qasim, i et intervju hos Dagsavisen Fremtiden, tar et oppgjør med hvordan en del foreldre utøver sosial kontroll mot sine barn i somaliske miljøer.● (utrop.no/32555)

    Tider : Man-Fre 9-11:30 og 12:30-15:00


    Warning: main(): It is not safe to rely on the system's timezone settings. You are *required* to use the date.timezone setting or the date_default_timezone_set() function. In case you used any of those methods and you are still getting this warning, you most likely misspelled the timezone identifier. We selected the timezone 'UTC' for now, but please set date.timezone to select your timezone. in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1239

    Notice: Undefined offset: 23 in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1239

    Warning: include(): It is not safe to rely on the system's timezone settings. You are *required* to use the date.timezone setting or the date_default_timezone_set() function. In case you used any of those methods and you are still getting this warning, you most likely misspelled the timezone identifier. We selected the timezone 'UTC' for now, but please set date.timezone to select your timezone. in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309

    Warning: include(/kunder/readmeonline.net/www/d/utrop/subscriber-ad.php): failed to open stream: No such file or directory in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309

    Warning: include(): It is not safe to rely on the system's timezone settings. You are *required* to use the date.timezone setting or the date_default_timezone_set() function. In case you used any of those methods and you are still getting this warning, you most likely misspelled the timezone identifier. We selected the timezone 'UTC' for now, but please set date.timezone to select your timezone. in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309

    Warning: include(): Failed opening '/kunder/readmeonline.net/www/d/utrop/subscriber-ad.php' for inclusion (include_path='.:/usr/share/pear:/usr/share/php') in /kunder/readmeonline.net/www/pages.php on line 1309